Fortelling fra et liv

Mine første barneår

Barnedåpen fant sted 4. april 1889, før var det ikke prest og heller ikke vær å ta et lite barn ut i. Jeg ble døpt på en hverdag og båret til dåpen av fru Thale Abrahamine Schønning, født Mosling. De andre fadderne var fiskeværeier Olle Schønning og doktor Kamstrup, av hvem jeg fikk en sølvgaffel ledsaget av følgende brev:

Solberg Gods, pr Drammen, 24/5-89

Min kjære lille Ingeborg!

Du er ennå for liten til å kjenne din gudfar, skjønt jeg tror nok at du, hvis vi nå kunne være noe sammen, ville være gode venner med meg; thi småbarn som du viser gjerne vennlighet igjen når de blir behandlet med vennlighet og jeg er glad i sådanne små dom du og især når du er min guddatter og vi således er kommet i forhold til hverandre. Nå er jeg redd for at du skal glemme meg derfor sender jeg deg denne lille gaffel, som jeg er viss på at dine foreldre, når du forstår det, vil fortelle deg, av hvem du har fått og så vil du kanskje komme til å tenke på meg, som du kan være viss på nærer de beste ønsker og følelser for deg. Altså min kjære Ingeborg, lev vel, trives godt, bli stor og flink pike til glede for dine foreldre og gudfar! Hils dine foreldre, søsken, frøken Moxnes og Dadda så mange ganger fra din hengivne gudfar

T. Kamstrup.

Av Schønnings fikk jeg et stort, massivt, rikt ornamentert gullkors i hvis midte man kan se Nattverden, når det holdes opp mot lyset. Jeg ble døpt av presten (Arctander) i Steine kirke. (Pastor Freikow.) Etter sagnet skrek jeg hele tiden og rev nesten kysetrallen av fru Schønning.

I de første årene ble jeg passet av barnepiken Sara og hunden Bob. Sistnevnte holdt vakt ved barnevognen, etter først å ha hoppet over den og undersøkt om jeg lå der. Etter den fikk jeg kjælenavnet Bobbi, som jeg beholdt hel til tiårsalderen – siden mer spredt eller som skjellsord. I gamle dagbøker Helga har skrevet fins notater om at også hun og Magda har deltatt i «rugging av Bobbi». Det sies at jeg var et snilt barn, som ikke skrek i utide.

Mine aller første erindringer er vage forestillinger om å bli båret på mamas arm eller sitte på papas kne og gynging i gyngestol – og at jeg skrek når jeg ble båret ovenpå for å nedlegges, ellers trer forestillinger om værelser og møbler mer i forgrunnen også bestemte leker. Jeg kan således nøyaktig huske soveværelset «Trondhjem», hvor mama og papa lå i en bred himmelseng med kapper rundt og jeg i en mørkebrun barneseng med sprinkler, hvorav enkelt var løse og kunne dreies helt rundt. Over sengen hang et bilde av Kristus med tornekronen, og ved siden av min seng stod et lite bord hvorpå der alltid stod et krus med melk, hvis smak jeg nøyaktig husker; men som jeg aldri senere i mitt liv har fått. Enten var det gjetemelk eller råmelk. Jeg minnes også tydelig frokosten hver søndag morgen. Den bestod av Kongo-te og sirupskake, men heller ikke dette er det noensinne lykkes meg å oppdrive maken til, og samtidig som jeg husker smaken, ser jeg for meg den store firkantede spisestue, hvor Håkon og jeg satt ved et lite bord i nærheten av kjøkkendøren.

Ovenpå ved siden av «Trondhjem» var «Salen» hvor barnepikene og guttene lå og i den andre enden av huset som var delt i to med en smal gang med to værelser på hver side, lå småpikene, husjomfruen og guvernanten. Her var også to gjesteværelser, meget benyttet av doktor, prest og lensmann i fisketiden. Så var det et stort rommelig pikeværelse med mange senger og en vugge, det var sikkert min, som nå ble benyttet til pikenes barn. Jetta hadde to husker jeg – det hørte liksom med. Jeg husker tydelig hvordan hun laget «tåte» av kavringgrøt og sukker, og at jeg så et lite barn med en slik innretning i munnen. Storstuen og kabinettet lå for seg selv adskilt fra dagligstuen ved en gang. Der var vi barn sjelden – bare når vi hadde selskap og julaften, men i den kombinerte daglig- og spisestuen lekte vi og derfra husker jeg det meste. Det sto et klaver – ikke piano – det lignet mer et flygel, men det var det sikkert ikke og der kan jeg huske mama satt og spilte mens jeg sat på fanget hos papa i gyngestolen. Herfra husker jeg også kortpartier med toddyglass og sigarrøk og ved en spesiell anledning husker jeg papa si: «Ja, greier André den biffen, er det godt gjort», han var da startet på sin polflukt.

Noe alle vi barn har gjort er å leke under papas pult. Den var svært stor og på midten var det et hull vi krøp inn i og gjemte oss. Vi kunne rommes tre stykker der inne. Jeg trodde så sikkert at når guvernanten frøken Godager tok av seg lorgnetten, kunne hun absolutt intet se, og på tå listet jeg meg inn i hullet. Når hun så skulle finne meg, satt jeg og godtet meg inne i pulten over hvor slu jeg hadde vært og naturligvis fant hun meg ikke og under ville hyl krøp jeg frem og da måtte hun ta av seg lorgnetten igjen, mens jeg fant et nytt gjemselsrom. Mellom vinduene på røstveggen stod en sofa, hvor mama pleide å hvile middag, og når hun la seg der og sov, fant jeg stor fornøyelse i å krype opp til øret hennes og stå og hviske ganske lavt: pip pip pip pip; men aldri ble hun sint på meg.

Mine små venninner var Josefa og Oletta, barn av fattige fiskerfamilier, de brukte tresko og hodetørklær og strikkede snipptørklær knyttet over brystet med knute i ryggen. Når de kom til meg tok de skoene av og gikk i strømpelesten. Vi hadde det svært morsomt sammen, især når jeg fikk låne Helgas fine dukke «Hildur» som hadde vokshode med ordentlig hår og lyseblå silkekyse – ellers lekte vi med skjell som vi fant i fjæren og pene stener og krusbråt og høvelspon. Om sommeren holdt vi til med lekene våre oppe i en gammel fembøring som stod på land eller nede i fjæren eller oppe på haugen bak huset og om vinteren lekte vi i båthus med grønne runde vinduer i.

Jeg hadde også en venn som het Ole. Han bodde hos en gammel bestefar. En klar høstdag, da bestefaren var oppe i fjellet og lette etter sauer, gikk Ole og jeg ned på kaien for å fiske mort og sild. Jeg var vel en fire, fem år. Vannet var så klart og blankt og vi stod og bøyde oss over rekkverket og så på småmorten som snuste på fiskekroken vår. Så vet jeg ikke av før Ole faller på hodet i sjøen – det var svært dypt der ytterst på kaien og ingen folk i nærheten. Jeg hørte et plask og så en liten tresko som stod igjen ved siden av meg. Jeg skrek og sprang – ilskrek – gled på issvuller og falt og sprang alt hva jeg orket oppover kaien og inn i spisestuen hvor papa satt og spiste. «Ole er druknet» skrek jeg. Alle sammen styrtet ut – mama, papa og drengene og to piker med en skinnfell – mine eldre søsken de var på skolen i stasjonsbygningen, men av mine forferdelige skrik var da lærerinnen også kommet til. Båt ble satt ut. Imens satt mama med meg på fanget inne på kramboden. Jeg var aldeles utrøstelig og skrev uavbrutt. En stund etter kom de bærende med Ole. Han var ved et under blitt hengende på fiskekroken og de fikk liv i ham igjen. Han ble avkledt og pakket inn i skinnfellen og båret opp til huset, hvor vi møtte den gråtende gamle bestefaren som hadde hørt mitt skrik. Nå ble Ole boende hos oss på Steine og fikk det så godt som han aldri før hadde hatt det i sitt liv. Men jeg jeg hadde fått et sjokk og kom meg ikke før flere uker etter. Om natten våknet jeg og skrek «Ole drukner – skynd dere» og midt på dagen likeså, kunne jeg plutselig begynne å rope på Ole. Da vi reiste fra Steine hørte vi ikke mer til Ole, men i 1923 i Narvik kom en dag en lokomotivfører opp på apoteket og spurte om frøken Dyrkoren het Bobbi til fornavn. Det viste seg å være min barndoms lekekamerat Ole – han innledet samtalen ved å si: «De kjenner nok ikke meg igjen, men jeg er Ole, det første mennesket som De har vært med på å redde.»

I Lofoten var den gang en telegrafbestyrer Holst. Han var glad i småbarn – især Håkon og meg – og når han fikk tak i oss, kjælte han med oss ved å stryke sitt ubarberte kinn inntil vårt. Når vi derfor så Holst flyktet vi – en gang opp en stige opp på et tak og en annen gang sprang Håkon direkte på sjøen. Det var en kirkesøndag og mama skulle bære barn til dåpen. Barnet skulle bringes til kirken av vår husjomfru, da prekenenen var slutt, men intet barn kom og presten ventet og ventet. Så kom det bud om at Håkon i redsel for Holst var sprunget på sjøen og at husets folk var opptatt med å bringe ham til sengs. Han ble reddet av noen fiskere som så på. Da barnet endelig var døpt og befant seg i stuen vår, før dets foreldre dro hjem med det, forlangte jeg å få barnet – «Jeg vil også ha en levende dukke»! Jeg kan godt huske hvor alle sammen lo, men jeg selv var ytterst skuffet. 

En meget stor begivenhet i barneårene var bukken «Lasse» som en dag kjørte frem for trappen med en grønmalt vogn og rødt seletøy fra Amerika. Lasse var en meget bestemt herre som alt fra første stund viste sin uvilje mot å bli brukt som trekkdyr. Den satte seg bent ned og den sto på to og den stanget og bar seg, men ble senere dressert til å kjøre vognen. Hver ettermiddag red papa en tur og Håkon og jeg kjørte hver vår gang ved siden av med Lasse; men så fikk den atter en raseriperiode. En dag mama sov middag hadde Magda bundet den fast til en blikkbalje og søvnen ble ikke lang for Lasse satte av sted over stokk og sten med blikkbaljen og laget et spetakkel som kunne oppvekke døde. Den ble til slutt farlig og meget stangvis og en dag jeg spaserte med papa rundt nøstet, fikk jeg se Lasses skinn henge utspent på veggen.

Når, i løpet av de første åtte barneårene alle disse episodene hendte, kan jeg ikke huske – det fortoner seg for meg som en kjede begivenheter av samme dato.

Så var det en vinteraften mama og jeg skulle til nabofiskeværet Stamsund, hvor vi skulle treffe papa og besøke Schønnings. Vi skulle seile dit og hadde med en mann. Da vi kom ut vågen røk det opp til storm og mama så snart at mannen var uvant med seiling og at det bar galt av sted. Vi måtte krysse mot vinden for å nå frem – men i stedet bar det til havs. Jeg husker så godt at sjøen var mørk med hvite kammer og at det ulte i riggen – så sovnet jeg – og mama la meg i bunnen av båten og selv overtok hun seilasen. Mannen ville ikke gi seg så hun tiltvang seg kommandoen over båten med makt og berget oss alle tre. Fra land hadde de iakttatt seilasen og gikk i stor spenning. Et øyenvitne fortalte senere hvilket inntrykk det gjorde på ham å se båten komme vel i havn med mama ved skjøtene og et sovende barn i bunnen av båten.

I Stamsund lekte jeg mest med lille Nils Schønning. Han hadde flotte leker og kulørte gummiballer og han erklærte «Jeg vil bli Bobbis mann»!

Kramboden hjemme på Steine glemmer jeg aldri – der luktet det skråtobakk og svisker og i fisketiden var det alltid pakkfullt av folk på «bua» - i sydvest og sjøstøvler og innenfor disken ekspederte Larsen og Svendsen. Papa hadde sitt kontor innenfor butikken. Alle fiskerne fikk varer og redskap på kreditt ved fiskets begynnelse og det var således et vågsomt lotterispill – om fisket slo til eller ei. Han kjøpte også opp all fisken og fraktet den sydover til Bergen med jekter. Den var da i form av tørrfisk eller klippfisk. Vi utførte også tran fra eget trankokeri og på hundre tønnevis av sild – fersk og salt. Å se et slikt fiskevær under fisket er et broget syn. Fra alle rorbodene rundt vågen og under Steinetind stiger røken til værs og utenfor henger garn til tørk. Store brubarkede garn med grønne glasskuler og store korkbiter og rundt om på gjellene henger fisk. Fiskerflåten ligger og duver på det blåsvarte vann – måkene skriker og flakser rundt om – det syngende nordlandsmål lyder over alt – oljekledte menn i sjøstøvler baser med tønner og redskaper – en skare fiskere står forventningsfullt utenfor postluken, innenfor sitter papa og sorterer posten. Så åpnes luken og navn leses opp. Her! – her! Og armen i været – de skubber seg frem og får sine brev. Fra trankokeriet siver den kvalmende stank av grakse inn over vågen. På en slik dag med landligge dukker husbåtene frem. En flytende butikk malt i alle slags gilde farver og med munnspill-låt om bord. Man tar en en jolle og ror ut til dem – især tjenestepikene er interessert. Fra salsvinduene i annen etasje står vi og ser flåten sette til havs – og vi undres, hvor mange vil komme tilbake. Blir det storm – det er overalt engstelse og spørsmål – jo – så ser vi et seil runde holmen og stryke inn i havn og så kommer de – tungt lastede med ripene like i vannskorpen og fossen om baugen og vi teller båtene og papa drar et lettelsens sukk når alle er i havn – men hver vinter krever sine ofre. Oles far ble der ute.

Jeg har to ganger vært med og dratt sild. Det var om sommeren og det jeg husker står for meg som et maleri. En rødglødende sol over innlandsfjellene og en bred lysende buktende stripe over havet. Flere store nordlandsbåter ved siden av hverandre – oljekledte fiskere som haler og drar de sølvglinsende tunge, fulle garnene inn i båtene – det skvulper om stavnen og du hører glad latter og muntre tilrop fra båtene men jeg er bare en liten tull innhyllet i et skall, som sitter på et voksent fang og det jeg ser blir til et bilde som preger seg inn i erindringen og blir der bestanding.

Men ikke alltid er det surt og barskt og værhardt. Jeg husker somre med båtturer til holmene, kurver med mat – kaffekjele – bærplukking og masse eggsanking og dunsamling og så turene med papa til fyret. Det var svært interessant for der gikk en trapp i selve fjellet med mønjemalt jernrekkverk opp til fyrhuset – der blåste det alltid fryktelig. Jeg var stolt når papa sa: «I dag skal du få slukke fyret for i år». I det hele tatt var jeg et pappabarn og når jeg tenker på barneårene der oppe står han for meg som en vikingetype med langt skjegg og høye sjøstøvler og skinn eller oljehyre. På alle båtene brukte vi ryer i båten i akterstavnen. Disse ble bredt ut over toften og hullet omkring og så hadde vi alltid en to, tre håndfaste rorskarer. Det var en halv mil til Stamsund hvor vi ofte var.

En av fiskeriprestene som var der oppe den gang er pastor Rünning. Han og jeg ble svært gode venner og jeg fikk av ham tilnavnet Sukker-klumpen. Han sendte meg følgende brev:

Skjerstad prestegård, 30-3 – 1896
Kjære Ingeborg!

Du måtte nu ha en riktig hjertelig takk og dertil en egen, fordi du sendte meg et kjært og hyggelig brev! Hvor pen din skriving og så god du er til å sette et brev sammen! Det gleder meg meget å se din … og hvis du gjør stadig … er jeg viss på du vil vokse opp til dine foreldres glede og selv bli lykkelig, når du så dertil giver Gud ditt hjerte. […]

Din hengivne

H. Rünning.

---

Det er et utall av minner som knytter seg til de første barneår på Steine. Slåttonnen foregikk i fjellet – der var omtrent ingen flate jorder – og høyet ble når det var tørt stappet inn i nett til store kuler og rullet ned over fjellet. Her ble de oppsamlet i karmvogner og kjørt til låven, hvor de ble heist opp. Vi hadde foruten alt det annet også gårdsbruk – kyr og hester, sauer og geiter og griser. Min ku het Ingaros og Magdas Magdeløs, Helgas Helgelin og hesten het Stella. Om høsten var det storslaktning. Da holdt de også på i mange uker – for der ble laget opp mat for hele året og nedlagt hermetisk. Vi hadde en nydelig have og papa var en interessert blomstervenn. Hans levkører ble sendt helt til Trondhjem i store stamper og make til kraftige vakre planter har jeg aldri siden sett. Nåletrær fantes ikke. Når julen nærmet seg, var det store spørsmål om det kom juletre i år eller ei, men alltid ble det sagt oss at hurtigruten var forsinket og det ble visst intet juletre i år. Når så den store dagen kom ble vi sendt til sengs tidlig på ettermiddagen og senere påkledt i all vor beste stas og så stod vi forventningsfulle foran storstuedøren etter alderen og det syn som møter oss når døren går opp kan ikke beskrives. I min barnlige fantasi var det en forsmak på himmelen. Aldri sendere har noe juletre vært så strålende – så stort og praktfullt og det var også nydelig pyntet med kulørte kuler og stjerner og girlander – aldri papirstas eller vatt eller godter. Alle tjenerne var inne og fattigbarna rundt omkring og alle fikk gaver. Hver julaften var det fyrverkeri hjemme. Det var det verste jeg visste – jeg stod da godt gjemt i mamas skjørter; men noe jeg var svært glad i var nordlys – og slikt nordlys har jeg heller aldri sett som i Lofoten. Ofte var det orkan og stormflo. Taket ble revet av rorbodene og taksten føk i luften – ovnene ristet. Jeg kan huske flere slike redselsnetter da vi var oppe og ikke kunne ligge. Huset knaket og formelig løftet seg og havet stod i en røyk utover- Pappa helte petroleumsfat fulle av olje på sjøen rundt kaien – da ble det mer smult vann. Jeg kan huske at jeg satt i vinduet på skoleværelset i stasjonsbygningen og at sjøen slo oppover rutene – det har også hendt at vi måtte i båt mellom husene. En yndet fornøyelse var å leke i dragsugfjæren. Sjøen trakk seg langt tilbake utover og fjæren var tørr. Da krøp vi opp på store stener og ventet og så kom dragsuget fossende innover og stenene våre ble øyer, hvor vi satt inntil sjøen gikk tilbake igjen. Det tok bare noen minutter mellom hver gang. Vi falt ofte i vannet, især Håkon – han var en ivrig fisker helt fra han var ganske liten. En dag satt vi på den sleipe, våte trappen ned fra kaien og fisket og vi så fisken komme: men Håkon syntes ikke den bet på fort nok og så bøyde han seg ned for å ta den og gikk på hodet i vannet. Jeg satt ved siden av og så hånden hans komme opp – grep fatt i den og dro ham opp. Det første han sa var: «Du må ikke fortelle det til mama» - og sammen sprang vi oppover kaien, men en lang våt stripe forrådte snart hvor han hadde vært. En annen gang grep han virkelig en stor torsk med bare hendene og ved den anledning hadde han uten lov tatt båt og tatt med meg ut på vågen, hvor vi plasket med hver vår åre og kunne ikke ro. Vi ble reddet av Helga. Torsken hoppet i vannskorpen og Håkon grep den i halen og tok den levende inn i båten.

Halfdans meritter på sjøen er et kapittel for seg selv – han satt blant annet til havs med en flatbunnet lekebåt en gang og kom ut i høy sjø – ble reddet av hjemvendende fiskere.

Det mest interessante av alt var gjøgleselskapene som holdt forestillinger i vårt nøst i fisketiden – levende dukker og sterke menn og kvinner og alt mulig mystisk. Dukkene beveget seg over et forheng og snakket og sang. Jeg trodde på draug og tufler og barnepikene fortalte alle slags forferdelige historier som jeg trodde hvert ord av.

Vi hadde flere guvernanter, frøken Moxnæs, frøken Godager og frøken Kvam. Det var en stor begivenhet når fremmede sydfra kom til oss. Interessert sto jeg og så på at en av lærerinnene pakket ut kofferten sin og jeg utbrøt i begeistring: «Har du stjålet det der?». Helga, Magda, Halfdan og Håkon var ved forskjellige anledninger med sydover til Trondhjem, jeg var for liten. Senere reiste Helga og gikk på skole i Trondhjem.

Våren 1896 flyttet vi fra Steine, etter å ha eid stedet i 18 år. Fiskeriene slo feil år etter år og papa tapte en masse penger. Alle forretningsforbindelser ble litt etter litt avviklet og alle fikk sitt tilgodehavende og så ble det bestemt at vi skulle bo i Trondhjem. Så begynte en travel tid, jeg kan huske hvordan møblene ble båret ut og pakket inn, men størsteparten ble igjen på Steine. Så kom en dag avreisen. Det store skipet lå på vågen og vi rodde til skipssiden og kom om bord. Jeg fattet ikke riktig at dette var avskjeden med barndomshjemmet. Da båten gikk, så vi husene bare i et glimt, så var de skjult bak et nes. Da så jeg at mama gråt, og skjønte at nå bar det mot det ukjente. Vi hadde intet hjem mer.

Turen sydover husker jeg svært lite av, når unntas to nye forklær, som jeg avvekslende pyntet meg med, og innløpet til Trondhjem. Min begeistring tok ingen ende, da jeg så virkelige juletrær stå på marken og vokse som andre dødelige trær. Da vi nærmet oss kaien i Trondhjem, stod tante Thalida og Helga og tok imot oss, men lenge før skipet hadde lagt til ropte jeg «Helga, vet du at reven har tatt pilene (endene) til Bang». Helga gikk i åttende klasse på realskolen. Hun var iført sort blondecape. Ikke før var jeg kommet på land, før jeg begynte å trille på melsekk trillebår og føle meg hjemme.

Så gikk jeg på folkeskolen i annen, tredje og fjerde forklasse og begynte på byens fineste private pikeskole hos frøken Sara Christie i 1900 i femte klasse. I de årene jeg gikk på folkeskolen hadde vi det svært smått. Far var en tid inspektør for forsikiringsselskapet Victoria, Stockholm, men lange stunder hadde han intet. I den første tiden hadde vi enda en masse gode saker fra Lofoten, hjemmelaget hermetikk i massevis og andre husholdningsvarer, men senere måtte vi jo også bruke kontanter og kjøpe i butikken. Da gikk litt etter litt kampen for tilværelsen opp for oss barn. Da jeg i Lofoten ofte hørte mine foreldre snakke om å «få post i Trondhjem» , trodde jeg jeg det dreide seg om forsendelser av brev og aviser og kunne ikke forstå at det var noe å snakke så bekymret om. Nu forsto jeg at vår eksistens berodde på om papa fikk en ny stilling og pengenes verdi. Alt kostet jo penger her, hjemme var det bare å hente på kramboden. En tid spiste jeg middag hos tante Matzow hver dag. I lange tider hadde vi ikke pikehjelp. Mama var alene med husstellet og alt. Jeg husker at Haakon vasket gulvet – ja vi hjalp til alle sammen. Papa tålte ikke motgangen, det var tider vi hadde det svært trist, og vi barn forstod det. Papa fikk omsider en post hos Jacob Halseth på lageret, men gasjen var liten og vi levde meget tarvelig. Tross alt som var tungt i disse år, står mama som en lysende skikkelse. Hun bar alt og alle og intet sted var det så godt som hjemme. Ofte når jeg kom hjem, kunne det sitte fremmede forfrosne fattige barn og koner rundt ovnen – og mama gav dem klær og mat. Om vi hadde det smått, så ble det alltid noe tilovers til dem som hadde det verre. Hun lærte oss gleden ved å gi.

Oppe i «Grænna» som det het, fant jeg venninner og vi lekte med dukker. Mine beste venninner var Mimi Hansen som bodde på kvisten i samme gård og hadde gebursdag på samme dag som jeg – og så var det Aslaug og Sigrid Pettersen, som bodde i etasjen over oss. De hadde ingen mor. Oppe på vårt klesloft hadde vi meget rart – et sant eldorado for barn. Blant annet min dukkestue som mama hadde lekt med da hun var barn. Den var fullt møblert, der var et piano som det gikk an å spille på og fiolette plysjmøbler og rødt silkemøblement av fiskeben, laget av tante Matzow, som var en ren kunstner. I dukkestuen var det ordentlige dører med dørlås og vinduer, tre værelser og kjøkken med hyller og benker og peis. Den var i to etasjer med glassdør foran. Foruten den hadde vi dukkemannen Bajas, som var 74 cm lang, strikket i rød trikot med alle salgs rare greier på. Han hadde skjegg og bart og var kommet fra slektninger i Australia. Magda og Helga var nå vokst fra sine leker, så jeg rådde over to dukkesenger og to dukkevogner foruten et utall av andre morsomme ting. Straks vi kom fra skolen, gikk vi på klesloftet og her lekte vi de morsomste leker og kjørte i selskap til hverandre på de andre klesloftene, hvor Mimi og Pettersens dukker bodde. Vi stappet mat inn mellom tennene på dukkene og vi lekte at de var syke barn eller at de var fine fruer. Ofte kledte vi oss ut og ikk på visitt til alle i gården. Om sommeren kjørte vi dukkevognene like til Lerfossen og hadde med brusflasker med melk og smørbrød. Vi bodde ikke på landet de første årene, men vi vikk være noen uker enten hos Bruhus som alltid bodde innover ved fjorden - enten Malvik eller Vikaunet eller der omkring. Eller vi var på Bergs prestegård hos prosten Bergs, bekjente av oss. Hos Bruhus var det aldri morsomt for barna der sloss bestandig og fikk ris og ville ikke leke, bare gjøre ugagn eller gå på lemenjakt eller forbudte foretagender. Men på Bergs prestegård var det storartet, når unntas alle tuftene og nissene som Olga Berg fortalte meg om. Hun proppen meg med historier om underjordiske og alt som hun hadde sett oppe på gangen der like utenfor det værelset hvor jeg lå. Så i min oppstemte fantasi så jeg huldrepiker som danset og en liten pike akkurat så stor som jeg som de hadde tatt, osv. I vedskjulet satt det nisser med røde toppluer!

Men om morgenen var alt glemt og prestegårdshaven full av eventyr – morelltrær med luftslott i, rips og jordbær og stikkelsebær og alt kunne vi spise, hva vi orket av. Og så fikk jeg avlagt ballpynt etter døtrene til dukkeklær.

Ellers var vi på Munkholmen og ved Lerfossen og i byens omegn i ferien, og forresten bodde vi svært landlig og hadde store grønne marker utenfor. Papa hadde sin store interesse i haven om sommeren og vi hadde blomsterrøtter med fra Lofoten. Vi heiste vann ned fra verandaen i bøttevis og fylte i en stor stamp og vannet haven hver aften.

I kjelleren bodde blinde Jahn med sin døvstumme tante Lise og sin mor, som hadde elefantsyke. Hun døde og kisten var så stor at de måtte ha den ut gjennom vinduet til vår have. Da flyttet Jahn og tanten til en kald kvist i en uthusbygning tvers over gaten. Jahn og jeg ble venner for livet. Hver eneste aften sommer som vinter gikk vi oppover Gløshaugveien. Han var i 40-årsalderen og levde av å lage lissesko. Hans fine, rike familie brydde seg ikke om ham. Han gikk og leiet meg i den ene hånden, stokk i den andre, hodet på skakke og blå briller. Og vi pratet og han var så interessert i dukkene våre og alle våre foretagender og han fortalte også meget. Hver julaften etter at tanten hans døde var han hos oss – ja ellers også. Senere ble det Halfdan og Haakon som spaserte med Jahn . Og nu er det Haakons og Halfdans barn som følger ham.

Jahn fikk plass på Hospitalstiftelsen, giftet seg med bestyrerinnen, vant 1000 kroner i lotteriet og har i sin alderdom sikkert og godt stell. Hver jul sender han oss en flott tårnkake.

Noe av det morsomste jeg visste da jeg var i tiårsalderen var å kjøre barnevogn med ordentlige barn i. Jeg fikk låne unger og tilbragte ettermiddagen på Elgeseter kirkegård med unger i barnevognen. Det hendte ofte at folk kom og kjøpte blomster fra haven vår. Nederst ved stakittet stod høye krysantemum. Bak disse lå vi om sommeraftenene på lur. Vi laget nydelige pakker med trefliser og stein inni og hadde en tynn tråd i pakken. Når voksne kom forbi og tok etter pakken, trakk vi i snoren og lå halvkvalt av latter bak gjerdet. Nu bodde madam Folden i kjelleren. Hun var halt og sint og innbød til erting. Vi stod på vår veranda med fiskesnører som vi slengte inn gjennom hennes vinduer og fisket avleggere og geranier inntil vinduene ble smelt igjen. Men det morsomste var å leke gjemsel i kjelleren inni alle hennes stamper og bak kasser og en gang var Ingebrigt Hansen gjemt inni Foldens bukser som hang til tørk. Når så madammen kom haltende med en stokk, flyktet vi eunder skrik og hyl opp kjellertrappen og siste mann slo kjellerluken igjen med et smell. Vi var fryktelig slemme mot madam Folden. Om ettermiddagen hadde vi også fellesleker rundt i «Grænna» - balleker, kiksekuler og knapper, vipp, parris og flere. Til andre tider lekte vi skole eller butikk inne i gården, eller teater på rullelemmen med entré. Senere holdt vi privat søndagsskole - jeg gikk selv på søndagsskole i Sommerveitens bedehus – vi skrev liketil blad til hvert enkelt barn. Så holdt vi ordentlig basar på pikeværelset vårt til inntekt for fattige på Lamoen og jeg fikk inn mange penger som vi gav til presten. Jeg husker han omfavnet oss og sa noen pene ord.

FORTSETTELSE FØLGER ...