Henrik Storjord Ramstad (46)

• Klinisk psykolog, tidligere krise- og gisselforhandler i politiet.

• Nylig utgitt Psykologens dikt om følelser

• På TikTok med «henriksramstad» og Instagram «henriksramstad»

– Jeg liker motsetningene, sier Henrik Storjord Ramstad.

Vi møtes i Oslo, like etter at Henrik Storjord Ramstad er kommet hjem fra FN-tjeneste i Colombia. Diktsamlingen hans Psykologens dikt om følelser er nylig kommet fra trykkeriet. Før han kom hjem til Norge, sa han opp jobben i politiet for å bli psykolog igjen, men nå har han begynt å lure på om det var riktig av ham å gjøre, forteller han.

– Jeg vurderer å søke meg tilbake til politietaten, politihjertet mitt banker fortsatt.

Politierfaringen hans inneholder blant annet krise- og gisselforhandler. Han beskriver det som å jobbe i en liten avdeling med politispesialister som er eksperter på å løse tilspissede situasjoner ved bruk av dialog. Det kan handle om personer i krise som er i ferd med å ta livet sitt, ulovlige aksjoner eller kriminalitet som er i ferd med å skje. Kontrasten til poesi om stillhet, pust og ømhet virker enorm.

– Jeg liker å være i situasjoner når noe skjer, slamrende dører, høye stemmer og sånt. Moren min mener jeg trenger noe som roer meg ned. Å skrive dikt viste seg å være terapi for meg. Jeg tenker det kan være godt for andre også å lese diktene som kommer ut av den prosessen.

Etter alvorlige situasjoner er gruppen i politiet flinke til å ta vare på hverandre, forteller Ramstad.

– Det blir et antiklimaks etter en akutt situasjon. Det føles godt å ha noe etterpå, jeg har anbefalt andre å skrive også. Det spiller ingen rolle i hvilken form, bare det passer for deg.

Psykologerfaringen hans inneholder emosjonsfokusert terapi, forteller han, det vil si med vekt på følelsene.

– Også som psykolog har jeg gitt det rådet til andre: Sett deg ned og skriv!

Treffer andre lesere

Ramstads tøffe utseende har gjort det lettere å komme i kontakt med mange menn, mener han.

– Noen tenker nok «du har vært ute en vinternatt før», når de ser meg.

En del av diktene har vært lagt ut på Ramstads instagram-profil, før de kommer i bokform nå. Mange legger igjen kommentarer til ham.

– Enkelte har gitt meg tilbakemeldinger om at de hadde kjent det samme, men ikke hatt ord for det. Det gjør veldig godt å høre.

– Hva sier andre tøffe menn, for eksempel i politiet, om diktene dine?

– For noen er det vanskelig å forstå hva slags prosess de går igjennom når de møter diktene, men noe skjer. Kanskje de setter seg ned og tygger på det, kjenner etter hva dette er. Det er ikke det at jeg har en mening som du skal få, du skal få ha din. Så kan man ha ulike opplevelser etter hvem man er. Jeg har ikke noen spesiell mening med diktene heller. Jeg skriver og føler at sånn må de være og håper at den som leser kan gjøre dem til sitt.

Hente fram følelsen

Etter slike hendelser som jobben medfører har Ramstad to ulike strategier. Den ene er å skrive og legge vekk. Den andre er å skrive og legge vekk – og hente fram igjen.

– Det siste har fungert best for meg. Da kan jeg kjenne igjen den følelsen etter å ha vært på oppdrag. Selve utageringen, skaden eller i noen tilfeller død er det ikke så vanskelig for meg å bearbeide. Det vanskelige er de menneskene jeg har møtt og snakket med, og den fortvilelsen jeg forstår. Det blir mekanisk bare å legge vekk, eller glemme når uniformen er av. Man må finne en balanse.

Mange av diktene i Psykologens dikt om følelser handler om ømhet, berøring, sansing og pust. Men noen handler om redsel også.

– Hva er du redd for?

– Jeg er litt usikker på hva jeg er redd for. Frykt er konstant uro for at noe skal skje, noe med folk jeg er glad i, eller kanskje meg selv. Det er ikke slik at jeg går rundt og er redd for å bli overfalt eller noe, men jeg har en frykt for å håndtere en stor, vond beskjed. Frykt er en veldig sterk følelse, jeg vil gjerne få bakt den inn i diktene. Jeg er ikke så glad i beskrivende dikt, som «nå snør snøen».

Han fremholder igjen hvor viktig det er at leseren skal skape sin egen mening. Alle diktene er korte, noen veldig få har overskrift, noen er kanskje bare på ti, tolv ord.

– Det er en av grunnene til at så få av diktene har tittel. Hvis et dikt heter «kjærlighet» blir det helt låst. Men det kan være en glidende overgang mellom kjærlighet, frykt og lengsel. •

Ømt og beskjedent

treffer du meg

Som et fallent

roseblad

Det streifer meg

så vidt

men blir værende

for alltid

En rustning

forringer sin egen

verdi

dersom den stenger

inne

i stedet for å

holde ute

•

Hva er gleden

i å ha noe

om frykten

for å miste det

skyggelegger

Kjærlighet for

en annen

rommer

endeløs varme

Kjærlighet fra

en annen

griper om alt du er

Enn om

det kjølner

Enn om

det løsner

• 

Fra Psykologens dikt om følelser. 

– Nettene var mine

Marie Næss hatt alvorlig psykisk lidelse siden hun var 15 år. Nå har hun utgitt bok fra de sykeste og tøffeste periodene i livet sitt.

LITTERATUR

Tekst Cathrine Th Brundell

• Marie Næss (28)

• Skrevet boken Er jeg på jorden som de sier, med undertittelen En innsideberetning fra lukket avdeling.

• Bor i Bærum, utenfor Oslo

«Jeg var 15 år, og frem til da hadde jeg følt meg normal». Slik starter Er jeg på jorden som de sier, boken til Marie Næss. Nå er hun 28 år og har vært igjennom tvangsinnleggelser, selvskading, selvmordsforsøk, rus og avrusning, belter og medisiner. Vi møtes i Oslo sentrum, et sted hun egentlig ikke trives så godt i.

– Det er så mye inntrykk her, jeg blir stressa av det, sier hun. Men hun har akkurat vært i tv-studio og snakket om boken sin der, så hun er også ganske glad.

Den har hun holdt på med i ti år, forteller hun.

– Først skrev jeg en slags dagbok, så ble det mer tekster. Siden ungdomsskolen har jeg skrevet mye. Jeg fikk ikke sove og nettene ble lange, så jeg ble liggende utover natten og skrive. Etter en stund gikk jeg tom for småting om vennegjengen, om hvordan de hadde det, så begynte jeg å skrive om meg selv. Men jeg var alltid livredd for at noen skulle finne teksten, at de skulle forstå hvordan jeg hadde det.

– Hvorfor det?

– Jeg har en storebror og en storesøster. De har ordentlige liv, med utdanning, partner og barn. Det er veldig hyggelig for meg med deres barn. Men det står i en veldig kontrast til mitt liv. Mens de tok master i sine fag, tok jeg mastergrad i elektrosjokk.

Levde om natten

Marie Næss’ problemer begynte på ungdomsskolen. Samtidig skrev hun eksistensielle tekster.

– Jeg lurte på mye på det eksistensielle planet. Hvorfor ikke andre var som meg, var jeg valgt ut, hadde jeg en spesiell rolle?

– Som tittelen på boken sier – du lurte på om du var på jorden?

– Den kom tidlig, det ble en rød tråd. Den handler om å ikke høre til, å ikke høre hjemme noe sted. Jeg hadde en overveldende følelse av å ikke ha noen plass i samfunnet. Hva skulle jeg gjøre da?

Grublingen gikk ut over skolen, forteller hun.

– Lærerne kjeftet på meg. Egentlig var jeg flink på skolen, men i niende og tiende klasse ble jeg mer og mer ukonsentrert. «Nå må du konsentrere deg!» sa de.

Hun fortalte ikke om problemene sine til noen.

– Jeg gikk hele dagen og bare fungerte. Jeg spilte håndball, var i AUF og hadde jobb. Så var det nettene, de var mine. Jeg gikk og la meg, særlig da jeg bodde hos pappa, skrev litt og var litt på Facebook til jeg hørte at han snorket. Da visste jeg at kysten var klar for at jeg kunne gråte. Ingen måtte høre meg, det var som et hemmelig oppdrag.

Prøvde hos helsesøster

Etter en stund prøvde hun likevel å snakke med helsesøster.

– Der ble jeg avvist. Jeg var redd for å ta plass og for å bli misforstått.

Hun har beskrevet møtet med helsesøster i boken: «Helsesøster viste seg å være udugelig, akkurat som meg. Vi utgjorde et usannsynlig dårlig team, selv om ingen av oss sa det høyt.» Helsesøsteren sa hun ikke hadde det alvorlig nok til å kontakte psykologtjenesten, det var mer som en psykisk forkjølelse.

Hun snakket fortsatt ikke med andre om hvordan hun hadde det, men hun skrev, forteller Marie Næss.

– Det var nok mye jeg skjønte, selv om jeg dyttet det aktivt bort. Jeg slipper fri når jeg skriver. Det er lett å skrive noe, mye vanskeligere å leve det.

Da hun gikk på videregående ble problemene større, og hun begynte hos psykolog. Etter første time ringte psykologen hjem til Marie og fortalte moren at Marie var skikkelig syk, dette var alvor. Marie Næss gikk til psykologen to ganger i uken, og det ble et holdepunkt i hverdagen. Men det ble bare brannslukking, skriver hun i boken, for det brant overalt nå. Hun begynte å høre stemmen til en fremmed mann og hun begynte forsiktig med selvskading.

Rått og usminket

Marie Næss forteller lett og uanstrengt om sin historie. I boken beskriver hun selvskadingen og selvhatet nesten for direkte.

«Jeg hentet et glass i spisestuen og fylte det med vann for ikke å vekke mistanke. Tilbake på rommet knuste jeg det mot gulvet så skårene fløy til alle kanter. Kuttet opp armen, og selv så vondt det gjorde, kuttet jeg meg så det kunne se ut som om hele armen min var et eneste stort sår.»

– Det er ikke noen selvhjelpsbok, det er ikke min greie. Dette er rått, ekte, nakent – og det skal gjøre vondt, sier hun.

– Hvorfor skal det gjøre vondt?

– Fordi det var vondt for meg. Det er ikke hevn eller hat mot noen, jeg vil bare vise hvordan det var. Jeg kunne skrevet det helt annerledes, jeg har hatt nok tid til å pynte på historien. Og jeg har kapasitet til å skrive en hyggelig bok, men hvorfor det?

Ute av stormen

Marie Næss er ikke frisk ennå, forteller hun, selv om hun er ute av stormen, som hun beskriver det selv.

– Jeg bruker mye tid på å fungere i hverdagen. Jeg bor i en kommunal bolig, men jeg er ekstremt avhengig av mamma. Hun har stått på hele tiden. Ringt rundt, kjørt meg til Blakstad sykehus, hentet meg på Blakstad, hatt en veldig stor tålmodighet. Jeg er fortsatt innlagt av og til, men det er kortere innleggelser nå.

– Hvor er du på vei nå?

– Jeg vet ikke. Jeg har kommet gjennom og vil gjøre noe ut av det. Helst ønsker jeg å jobbe i psykiatrien. Psykiateren min har ansvar for opplæring av leger på Blakstad, jeg skal være med å lære opp noen der.

– Hva skal du si til dem?

– At de må bruke hjertet sitt, ikke være redd for å gå inn i situasjoner med hjertet først. Alle kan bli leger – i teorien – men det er flinke og dårlige leger. Det gjelder å være bevisst sin rolle i pasientenes liv. Ta med hjertet på jobb. Psykiatrien er kompleks og stor, man kommer så tett på. Ikke back ut, tør å gå inn med hele deg! •  

Snart 40 år og tenåring

– Jeg ser mer klart etter at jeg våknet opp fra psykiatrien, sier Ane-Martha Tamnes Hansgård. Hun har laget film om sitt årelange strev med diverse diagnoser og legemidler hun prøvde å slutte med.

KULTUR

Tekst og foto Cathrine Th Brundell

– Å kjenne at jeg har tilgang til meg selv, det har vært en oppvåkning, sier Ane-Martha Tamnes Hansgård. 

Vi møtes på en kafe i Oslo, hvor hun er på visitt. Hun bor i Berlin. Der jobber hun med flere filmprosjekter. «Diagnonsense», hennes selvbiografiske film, ble vist på filmfestivalen i Tromsø i januar og på filmfestivalen i Tessaloniki i mars.  Den beskriver 15 år med diagnoser, medisiner, fortvilelse og ikke minst utholdenhet. 

– Andre kan ha diagnoser og føle at det er bra. Dette er min personlige historie, sier Hansgård. 

– Først laget jeg en slags dagbok. Det var min måte å forstå hva som skjedde. I 2011 var jeg innlagt og følte meg helt på siden av samfunnet. Jeg ville vise hvordan det var å være psykiatrisk pasient. Så endret prosjektet seg mer til å bli en kritisk stemme. Jeg håper den skal skape debatt.

I filmen ser vi en ung jente som har det vanskelig på skolen og med venner. Foreldrene vet ikke hva de skal gjøre. Dette er inngangen til psykiatrien, ifølge Hansgård.  Vi ser også hvordan hun bestemmer seg for å søke mer informasjon om psykiatriske legemidler, hvordan medisinene virker på henne og hvordan det er å prøve å slutte med dem på egen hånd. Noen av klippene viser Ane-Martha som barn. Ett sted sier hun «Jeg må bevege meg for å tenke klart». 

– Da jeg var barn, kjente jeg mye. Jeg fikk digitalisert gamle filmer og bilder og så at når jeg var mest glad, var jeg i bevegelse. Så kom jeg inn i skolesystemet, og måtte sitte i ro. Det var begrensende, jeg fikk ikke tilgang til tankene mine, slik som kanskje andre har. 

Prøvde å slutte selv

Filmen har også scener fra sykehuset der Ane-Martha Hansgård var innlagt. Vi forflytter oss i korridorene mens en stemme leser fra journalen: «Det ser ut som Lamictalen hjalp på det depressive, men hun sliter en del med angst. Denne angsten kan best beskrives som agorafobi, særlig i situasjoner som tog, teater, fly, kino etc. Prøvde Valium 5 mg i slike angstanfall, og det har fungert.»

– På ett tidspunkt brukte jeg seks medisiner hver dag, forteller Hansgård.

– Jeg nærmet meg 30 år og hadde aldri kjent på min voksne kropp uten at den var medisinert. Jeg var avhengig av seks psykiatriske legemidler. Jeg kunne ikke sove uten. Jeg reiste til Sevilla i Spania for å slutte. Der lå jeg i sengen flere uker, uten å spise eller vaske meg. Så dro jeg tilbake til medisinene.

Hun prøvde i Norge også.

– Jeg ble sabla sjuk av å gå av angstdempende midler. Jeg var på en avrusningsklinikk og ble satt på andre medisiner for å klare å gå av mine medisiner.

Hun tar en ørliten pause.

– Der fikk jeg hallusinasjoner.

Ane-Martha Hansgård prøvde å slutte hjemme hos foreldrene. Filmen viser en gråtende Hansgård halvveis under dynen og en samling legemiddelpakninger.

– Prosjektet tok flere år. Fortsatt i dag våkner jeg og tenker oi, har jeg husket å ta medisinen?

Ny ungdom

Nå er det syv år siden hun sluttet helt med alle legemidlene, forteller Hansgård. Livet er helt annerledes nå. Hun forteller at hun føler at hun begynner på nytt.

– Det som har vært sårt er at det kunne vært annerledes. Det er litt rart, jeg nærmer meg 40 år og føler meg som en tenåring. Jeg har vært veldig sint, men det er viktig å ikke være bitter. Mitt håndverk er å være filmskaper, det skal jeg levere på.

Den seksjonen av filmfestivalen i Tessaloniki filmen hennes deltar i heter Film Forward. Disse filmene utfordrer konvensjonene og bruker et modig og vågalt filmspråk, står det i programmet.

– Det tok meg to år å komme på føttene igjen. Jeg flyttet til Berlin for å samarbeide med andre om filmprosjekter. Her kunne jeg være den jeg ville være, jeg identifiserer meg ikke som psykiatrisk pasient her.

På slutten av filmen endrer Hansgårds identitet seg tydelig også. Hun finner ut at hun er skeiv.

– Ja, det er merkelig! Jeg var sammen med Øyvind i mange år og han er fortsatt min beste venn. Men medisinene og diagnosene gjorde at jeg ikke skjønte det.

Ane-Martha Hansgård vil ikke at vi skal røpe så mye om slutten av filmen. Men hun vil gjerne formidle at hun har hatt en positiv endring.

– Filmen både er og er ikke avsluttet, jeg oppdager stadig nye ting, sier hun.

– Jeg håper at andre kan få et håp av den, at den ikke bare er systemkritikk, at man kan ha det litt gøy også. Det er kanskje farlig å si, for det er en alvorlig historie. Jeg prøvde å ta livet mitt, det er godt det ikke skjedde. Livet i psykiatrien ble brutalt for meg. Det var vanskelig å finne de gode tingene. Det gjelder å holde fast i det som er godt, å finne noe å holde tak i, sier hun. •

Lag konkrete tiltak for menn som sliter

Vi må heller snakke om hva som gjør at flere menn enn kvinner faller utenfor, mener Karoline Skarstein.

FEM SPØRSMÅL

Tekst Cathrine Th Brundell

Info Karoline Skarstein (31)

• Leder i FRI Rogaland

• Bor i Stavanger

– Hva mener du om debatten om at for få menn får dame?

– Å oppleve livet som ensomt og ikke få en partner er vanskelig, alle forstår det. Men å snu det og angripe kvinner er ikke rett vei å gå. Det er fullt mulig å diskutere de sosiale strukturene i samfunnet som gjør at det blir slik, uten å gå til angrep på noen.

– Hvem blir taperne i denne debatten, og blir noen vinnere?

– Alle taper litt. Den går ut over menn som sliter og kvinner som sliter, og blir en krangel om hvem det er mest synd på. Jeg tror mange føler at de ikke blir forstått. I dag snakker man gjerne om at det er flest menn som tar livet sitt, flest menn som faller ut av skolen og flest menn som sitter i fengsel. Men det er ikke de fleste menn. Det er en elite igjen på toppen som har alle de godene man kan ha. Menn dominerer fortsatt i styrene i næringslivet, for eksempel.

– Kan likestilling gå for langt?

– Nei, da er det ikke likestilling. Likestilling er å ha et prinsipp om felles rettigheter og like muligheter. Man kan ha for mye oppmerksomhet på en gruppe i den sammenhengen, da går det for langt.

– Hva er det beste som kan komme ut av denne debatten, om noe?

– Jeg håper at det gjør at vi kan sette oss ned og snakke om konkrete tiltak for menn som sliter. Kanskje gjøre noe med de fellene menn faller i. Når man sier at det er flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning, skal man nekte kvinner å ta høyere utdanning? Det er kunstig å sette kjønnene opp mot hverandre. Menn sliter, kvinner sliter og noen flere menn enn kvinner sliter. Da må vi diskutere hva vi kan gjøre.

– Har du et råd til unge single menn og kvinner i dag?

– Jeg har mange! Først må man akseptere at Tinder ikke er et ideelt sted å møte andre mennesker. En del sosiale apper skaper kunstige sosiale situasjoner. Alt går så ekstremt kjapt. Man må ut og møte folk. Kanskje kvinner har et mer generelt behov for trygghet og velger mer selektivt? Vi må bygge en forståelse for at kvinner og menn tenker ulikt. Kvinner ser etter andre ting. Dessuten bør vi diskutere giftig maskulinitet og hva er det som gjør at forskjellene blir så store? Jeg tror også at mange gutter vokser opp i dag med ideen om at de må «jage kvinner». Vi må finne andre måter å snakke om seksualitet på. •

Gjør så godt de kan

Når barn ikke vil ha mat, blir mange veldig engstelige. Foreldre gjør så godt de kan, for eksempel ved å putte sunn mat inn i usunn mat, som å fylle pannekakerøren med revne gulrøtter. Ifølge Gry Anette Sælid, forsker og kursholder for foreldre, er ikke dette heldig.

– Det er viktig at barnet kan stole på foreldrene, og at maten er det den gir seg ut for å være, sier Gry Anette Sælid. Hun har doktorgrad i belastningsmestring og holder også kurs for fagpersoner og foreldre til barn som har selektive spisevansker og unnvikende / restriktiv næringsinntaksforstyrrelse. Hun anbefaler foreldre å være praktiske.

– Ikke tenk på om maten er sunn. Prøv heller å bygge på det barnet faktisk kan spise, om det er is eller godteri eller hva som helst. Start der. Hvis barnet har problemer med konsistensen, kan man kjenne på maten med fingrene. Det er lov å leke med maten!

– For min del, hadde jeg nok bare sluttet å spise pannekaker også, om det hadde skjedd, sier Martine, og smiler.

– At det ikke er lov å eksperimentere og leke med mat ofte er overlevert fra eldre generasjoner, noe en tar med seg inn i måltidet uten å reflektere over det, sier Martine Hansen.

Delta med andre

Foreldrene til Martine Hansen var flinke til å tilrettelegge, forteller hun, selv om hun klart merket frustrasjonen og ønsket om at hun hadde vært «som alle andre».

– De hadde som regel noe jeg kunne spise under måltidene og valgte restauranter der jeg kunne spise noe. Det kunne være en bolle med hvit ris om de var på kinarestaurant. De hadde nok egentlig hadde lyst til å gå på litt andre restauranter også, men de fant alltid et sted der det var mulig med «noe». I familieselskaper og alle andre sosiale sammenhenger passet de på at det alltid var en enkel hamburger uten noe tilbehør til meg. Samtidig har de vært frustrerte og bekymret over situasjonen, noe jeg forstår veldig godt. Det var ingen kunnskap om dette for 35 år siden og de møtte nok på mange velmenende råd og kommentarer både fra private og profesjonelle.

– Å kunne delta i måltidet sammen med andre, har minket belastningen, sier Martine Hansen videre.

Men i barnehagen fikk hun beskjed om at hun måtte smake på maten, ellers fikk hun ikke gå fra bordet. Det kunne ta resten av dagen. Diagnosen ARFID fantes ikke på den tiden.

– Jeg fikk en merkelapp som sta og vanskelig av personalet.

En gang ble hun også tvangsmatet av personalet.

– En holdt hodet mitt, en holdt opp munnen, så puttet de mat inn og lukket munnen til jeg svelget. Det var servelat. Fortsatt kan jeg ikke ha servelat i kjøleskapet.

– Det var voldsomt?

– Det var ikke lov da, det er ikke lov nå. De mente nok egentlig godt, men handlet ut fra uvitenhet.

– Kunne det skjedd i dag?

– Ja, det tror jeg dessverre, sier Martine Hansen, som er barnehagelærer i sin grunnutdanning.

Tok en runde med seg selv

Hun har fortsatt vansker, men klarer mer enn hun gjorde som barn, forteller Martine.

– Da jeg var midt i tjueårene tok jeg et oppgjør med meg selv. Jeg merket at jeg var til så stor belastning for dem rundt meg og ville gjøre noe med det.

Hun gikk løs på det aller verste, forteller hun.

– Jeg startet med blåskjell. Da kunne det bare bli bedre. Jeg klarte det, men jeg likte det ikke, og jeg spiser det ikke mer.

Grepet åpnet opp noen dører for henne, slik at hun i dag har noen færre begrensninger.

– Etterpå ble det lettere å smake på flere ting. Frukt, grønnsaker, bær, fisk, supper og grøt klarer jeg fortsatt ikke. Hvis det er blandet mat, for eksempel tomatsaus, må det ikke være store klumper. Jeg kan vite at det er grønnsaker der, og at de er kjørt gjennom stavmikser, men jeg kan ikke se at det blir gjort. Saus, gryteretter og slintrer klarer jeg heller ikke.

Når hun spiser ute på restaurant, har hun et triks.

– Jeg bestiller biff og ber om sausen ved siden av. Så spiser jeg kjøttet og poteter, og lar grønnsaker og saus stå igjen. Det fungerer for meg. Andre synes ofte det er mer problematisk og skal gjerne velmenende kommentere alt jeg går glipp av av gastronomiske opplevelser.

For Martine Hansen er det mer problematisk at spisingen hennes ofte blir samtaleemne.

– Uansett om jeg er åpen i forkant eller ikke, blir matvanene mine et evig samtaleemne. Det er greit med nysgjerrighet, men det er bra å ha andre samtaleemner også.

– Blir det ekstra hemmende for spisingen?

– Ja, jeg er alltid den som ikke er normal. Å spise mat er en del av en sosial begivenhet. De fleste har lært at vi ikke kommenterer andres annerledeshet, men ved matvaner er dette tydeligvis helt greit for mange.

Søk kunnskap

– Det som først og fremst hjelper mot vansker og forstyrrelsen er at foreldrene søker kunnskap om hvordan de skal håndtere situasjonen, sier Gry Anette Sælid.

– Det er ikke gjort i et knips å tåle alle forventinger fra samfunnet og en selv om hva og hvordan barnet skal spise. De barna som er innenfor ARFID-diagnosen kan bli bedre, men det kan ta lang tid. Ikke alle blir helt bra heller, så foreldrene trenger støtte og informasjon om hva som er godt nok. Det er en tøff situasjon for foreldre å stå i. Det er en prosess som hele familien må gjennom, for å få en hverdag som er god for hele familien. Og det er absolutt mulig.

Oslo universitetssykehus har Nasjonal kompetansetjeneste for habilitering av barn med spise- og ernæringsvansker. De anbefaler å få til et samarbeid med skolen og PPT, pedagogisk-psykologisk tjeneste i kommunen. Barn med langvarige og sammensatte vansker kan ha behov for en individuell opplæringsplan hvor tiltak for spising og spiseutvikling er inkludert.

Mastergrad om spisevansker

Selvhjelpen funket, i dag lever Martine Hansen et helt normalt sosialt liv med jobb, studier og familie. Men hun har også gått inn i problematikken faglig. Hun skriver masteroppgave i spesialpedagogikk om psykososiale vansker med ARFID.

En del av oppgaven handler om holdninger til mat. Martine har spurt 1000 personer som forteller om holdninger som «du må smake på maten du får servert», «du må spise opp når du har forsynt deg selv» og «skorpen på brødskiven må spises».

– Dette er det ikke noe faglig grunnlag for å tro hjelper, sier hun.

Den andre delen av oppgaven hennes er kvalitativ og handler om erfaringer fra foresatte til barn som er «ekstremt kresne» og psykososiale konsekvenser for barnet og deres familie.

– Når man snakker om spisevansker som en diagnose, ARFID, vil de fleste gjerne tilrettelegge. Det blir litt som allergi, du serverer ikke nøtter i barnebursdag når ett av barna er allergisk. Å være kresen kan i mine data oppleves som noe negativt, mens en vanske er mer akseptert – ser det ut til foreløpig.

Råd til andre

– Du tok et kraftig grep selv, har du et råd til andre med lignende problemer?

– Man må finne en indre motivasjon. I 11-årsalderen smakte jeg på pizza i hemmelighet, etter å ha spist skorpene til hele familien i alle år. Det gjelder å finne en indre nysgjerrighet, ha lyst til å prøve, og så ta steget til å putte i munnen. Dette tenker jeg er helt parallelt til normal spiseutvikling, sier Martine Hansen.

Akkurat hva problemene kommer av, eller hva som utløste dem, er ikke viktig for henne.

– Jeg har alltid tenkt at det spiller ingen rolle, jeg kan jobbe med det som er nå. Kanskje kunne jeg ha utfordret meg selv, hvis det ikke var så mye hallelujastemning hver gang jeg prøvde noe nytt. Jeg fikk oppmerksomhet når jeg spiste og når jeg ikke spiste. Premien på tusen kroner hvis jeg spiser en banan står fortsatt ved lag.

– Virker det?

– Nei.

– Har du noen råd til skoler og barnehager?

– Legg vekk problemfokuset og ha en ressursorientert tilnærming til mangfold. Alle mennesker er ulike og unike på hver sin måte. Vi har ulik hudfarge, ulikt språk og vi spiser ulikt. Det er greit å bare ville ha kaviar på brødskiven. Å få mer kunnskap om tematikken er essensielt, dette er ikke noe barna bare en dag bestemmer seg for, for å være vanskelig. Måltidet er så mye mer enn bare næringsinntaket og bør først og fremst fungere som en inkluderingsarena. Gå gjennom rutiner og regler for måltider og se om det er noe faglig grunnlag for at de er som de er, eller om de er sånn fordi «det alltid har vært sånn».

Hverken press eller belønninger

– Har du et råd til foreldre som vil hjelpe barna sine?

– Hverken press eller belønninger er en god ide. I mitt tilfelle har det bidratt til en enda større følelse av annerledeshet og ytterligere skepsis til de matvarene jeg ikke har spist.  Det er viktig å komme på banen tidlig, og gi en forståelse av at det er ikke deg det er noe galt med. Når barnet ditt skal være med andre hjem, kan du sende en sms om hva hen kan spise.

Helsedirektoratet har nylig oppdatert kostholdsrådene sine. Mange vil gjerne følge dem, eller i alle fall gi barna det de trenger av næring og vitaminer, for eksempel barnehager og andre som lager mat til barn. Men man kan også ha en pragmatisk holdning til rådene, mener Martine Hansen.

– Disse rådene står ekstremt sterkt. De legger føringer på lærerutdanningene. Men det er ingen som leser vedleggene om spisevansker. Skoler sender ut meldinger om at det ikke er lov å ha Nugatti i matpakken. Men det er bedre å spise Nugatti enn ingenting. Man må se det psykososiale perspektivet ved mat: fellesskap, inkludering, samspill og relasjoner.

Spisevansker kan ramme alle og det kan ramme ulikt. Først med den siste oppdateringen til Verdens heleseorganisasjons diagnosemanual er tilstanden blitt en diagnose, sortert under spiseforstyrrelser. Denne versjonen er på vei til å bli innarbeidet i Norge.

– Barnehage og skole har plikt til å tilrettelegge uansett, men det er klart at man stiller mye sterkere med en diagnose, sier Martine Hansen. •

Gry Anette Sælids råd

• Snakk med ansatte i barnehagen eller på skolen om utfordringene.

• Ikke gjør måltidene til en arena for kritikk og endringspress.

• Start med det barnet kan spise, uansett om det er sunt eller usunt.

• La barnet vokse og utvikle seg i sitt tempo når det gjelder mat.

• Bruk gjerne lek og kreativitet for å komme over barrierer, aldri tvang.

Martine Hansens råd

• Vær åpen, men sett grense for hvor mye du vil snakke om dine utfordringer.

• Finn en indre motivasjon til å utvide det du kan smake på.

• Vær åpen for mangfold i spising.

• Ta et oppgjør med dine holdninger omkring mat og måltider.

Kunsten å elske

Ofte har par i konflikt skrudd seg fast, som i en dødsdans. Slike forhold påvirker terapeuten også. Sissel Gran har tilbragt 45 år i terapirommet.

PROFIL

Tekst Cathrine Th Brundell

– Hvordan er det å bli omtalt som hele Norges kjærlighetsguru?

– Nei, jeg er ikke det!

Hun ler litt, men virker ikke brydd. Vi sitter i hagen utenfor eneboligen på Ulsrud, Oslos østkant, blant epler, plommer, blomster og tomater. Psykolog Sissel Gran er parterapeut, forfatter, skribent og ikke minst debattant. Hun har tatt opp temaer som kjærlighet, utroskap, samliv, aldring og enda mer kjærlighet.

– Jeg sender mange par videre til kolleger nå. Det tar for lang tid. Det er en idé jeg har stjålet fra psykolog Irving Yalom. Da han var over 80 år, ble han nøye på hvem han slapp inn gjennom døren, han kunne ikke vite hvor lenge han var til stede.

Sissel Gran er 73 år. Leger mister autorisasjonen når de blir 70, det gjør ikke psykologer. De kan holde på så lenge de orker.

– Å jobbe med par som er i konflikt er tøft. Noen ganger er det foreldre med voksne barn som er i konflikt. Så kommer de hit.

– Blir du sliten, eller hvordan påvirker det deg i det lange løp?

– Det er krevende, for å bruke et kjedelig ord, sier Gran.

– Ofte er konfliktene eskalerte, noen ganger er de fastlåst. De kan ha skrudd seg så fast at parene danser en strindbergsk dødsdans. Den er evig.

August Strindberg (1849–1912) skrev romaner, noveller og skuespill, ofte om kvinner og menn i strid med hverandre. Dødsdansen handler om et ektepar som samler på bitterhet og som bare plager hverandre.

Dating-appenes tid

Men egentlig er hun ikke så opptatt av parterapi lenger, forteller hun.

– Jeg er mer opptatt av aldring. Det er fordi jeg er så gammel selv. Nå kan andre overta, det kommer nye krefter. Det er bra.

– Nå har jo også dynamikken i samlivs-Norge endret seg de siste årene, med dating-appenes inntog. De må vel ha en påvirkning på parforhold, i hvert fall på
gruppenivå?

– Antagelig er det mange masteroppgaver og doktorgrader på gang om akkurat det. Moderne dating får vi nok vite mer om, om en stund. Men jeg tror det er en stor forandring på gang. Vi tror at nå får vi så mange muligheter, det vil bli så lett. Så blir det vanskeligere.

Hun har lest en del nyere tinder-litteratur, forteller Gran. Hun ramser opp titler og forfattere, de fleste menn. Så faller hun ned på Wencke Mühleisen, som for ikke lenge siden skrev om eldre kvinners begjær og sitt eget mislykkede dating-app-forsøk.

– Er appene egentlig så forskjellig fra personlig-annonsene i avisene for 30 år siden?

– Da skrev man «Søker mann for hygge og vennskap. Må ha bil».

Hun ler litt.

– Ja, det er litt annerledes. Man får en følelse av makt med dating-appene. Veldig mange kommer aldri på noen date, de bare bruker dem som underholdningsapper, som et bildegalleri.

Svidde rekeskall

Mens Sissel Gran snakker, hører vi plutselig en kvinne­stemme oppe i huset: «Utgangen er denne veien, utgangen er denne veien», akkompagnert av en litt fjern piping. Det er ikke Sissel Grans stemme. Hun går opp i huset og kommer ned igjen etter noen minutter.

– Det var røyk i hele huset, sier hun, uten noe særlig dramatisk tonefall.

– Mannen min skulle koke rekekraft, så glemte han dem. Det har vi gjort mange ganger.

En eim av svidde reker brer seg utover hagen, kanskje hele nabolaget. Røykvarsleren er programmert til å be deg komme deg ut.

Sissel Gran har bodd i huset siden 1998. Hun er fra Hønefoss, men flyttet til Manglerud, en drabantby ikke langt herfra da hun var 11 år. Der bodde alle i like treroms leiligheter med balkong. Skolen var ny. Bydelen var ny.

– Manglerud skole var fin. Det var mange gøyale folk på Manglerud.

Familien hennes var en tradisjonell familie med to barn, far og mor. Far gikk på arbeid, mor holdt huset hjemme. Men alt i denne familien var ikke helt som de andre.

– Faren min nektet moren min å gå på jobb. Hun hadde dessuten en grusom skjebne, siden hun var «lausunge». Moren hennes var enslig mor til to barn, så satte hun bort det ene, moren min, på barnehjem. Hun fikk aldri vite hvem faren var. Moren hennes nektet å fortelle.

Kvinneskjebner

Sissel Gran møtte aldri sin mormor, men tanten sin fikk hun et godt forhold til som voksen.

– Jeg begynte å skrive fordi jeg var opptatt av kvinne­skjebner og ekteskap, parforholdstraumer, om du vil.

Nylig har hun gått inn i debatten om mødre, og voksne barn som bryter med dem. Det er kanskje noe av den samme problematikken som gamle parforhold som har låst seg? «Forholdet til mor kommer i veien for meg hele tiden», skrev hun i Morgenbladet.

– Moren min døde i 2000. Da vi ryddet ut etter far i 2014, fant vi dagbøkene hennes i en plastpose. Da sa søsteren min og jeg at dem skal vi aldri lese. Men vi kastet dem ikke.

Ti år gikk. Bøkene lå på loftet til Sissel Gran på Ulsrud.

– Så kom diskusjonen om barn som bryter med for­eldrene, og jeg ble bedt om å skrive noe. Da får jeg dukke inn i dagbøkene, tenkte jeg. Der så jeg den smerten hun hadde.

Sissel Gran skriver ganske utleverende om morens klager og kritikk, sukk og stønn, i artikkelen. Om at alt handlet om mor, og de gangene hun ikke var hjemme da Sissel kom fra skolen, kjente hun en lettelse.

– Jeg har vært forsont med hennes væremåte lenge.

– Du går også til graven?

– Jeg gjør det. Der steller og styrer søsteren min og jeg. Det vil vi gjøre. Det sier jeg også til mine barn: Når jeg er død, ikke la oss forsvinne. Plant og vann på graven!

Skulle sagt noe

Det har vært fint å tenke så mye på moren, forteller Sissel Gran.

– Skulle du sagt noe til henne, om du kunne?

– Jeg skulle sagt: «Nå må vi snakke på en annen måte til hverandre, mor. Nå må du ikke klage så fælt.» Jeg husker den stønningen, åh, alt er et ork!

Men hun ser at hun ligner mer og mer på moren sin nå, forteller hun.

– Moren min var 178 høy, slank og hadde høye hæler og hatt. Når hun gikk på bussen, sa hun «Er det ingen som reiser seg for en eldre dame her?»

– En sterk selvfølelse?

– Nei, sterk rettferdighetssans.

– Hvordan preget hennes bakgrunn familien din?

– Jeg tror ikke faren og moren min snakket om det noen gang. Mor syntes far var for lojal mot sin egen mor, på bekostning av henne. Og hun foraktet at han kalte moren sin mamma. Da vi var seks og to år fikk vi ikke lov til å kalle foreldrene våre mamma og pappa mer, vi skulle si mor og far.

– Du har sagt at det renner en elv gjennom terapirommene, og den elven heter mor.

– Det falt meg bare inn. Moren deres roper fra graven, man blir aldri ferdig med mor. Hele terapifeltet handler om det. Far slipper billigere unna. Særlig kvinner har mye innvendinger mot mor.

– Det har kanskje med forventinger til kvinner og morsrollen å gjøre?

– Og jentene blir mer passet på. Da jeg var barn på Hønefoss så jeg ungdommen som gikk på dans. De store jentene med tupert hår og hvit leppestift. Da de kom hjem, fikk de ørefiker. Det hørte vi ut av vinduene. «Flyfille» ropte de. Foreldrene var nok redd for at de skulle «komme i uløkka».

Frykt for mer skam

Hun tar en kort pause. Kanskje første tenkepause i hele intervjuet.

– Som moren min. Hennes mor hadde to døtre utenfor ekteskap, gud vet hva slags liv hun hadde, bestemor Selma. Jeg vokste opp med den skjulte skammen, bitterhet og sigarettrøyk. Det lå som en murrende undertekst, frykt for å skape ny skam. «Hva vil folk si?». Man må passe seg og ikke gjøre noe feil.

En skjære i plommetreet tar Sissel Grans oppmerksomhet et øyeblikk.

– Jeg var 18 –19 år da mor fortalte om bakgrunnen sin. Hver jul fikk hun en blomst, en asalea. Jeg spurte hvem det var fra, hun svarte «en dame jeg har kjent». Det var søsteren hennes! Jeg ble 30 år før jeg fikk vite om henne.

– Noen svarer på taushet med full åpenhet i neste ledd. Har du gjort det?

– Jeg begynte å lete etter en ok kar, en som ikke skulle bestemme. Livet har gått i faser, det har gått veldig bra. Jeg har vært gift to ganger uten barn. Da gikk det an å si ha det. Ellers vet jeg ikke om jeg hadde gått. Jeg skal aldri i livet leve i et forhold som er helt feil, det lærte jeg av moren min. Hun kunne ikke gå derfra. Det var ingen annen løsning den gangen. Så fant jeg Ola i 1993 på Kunstnernes hus. Han så hyggelig ut. En venninne sa: «Han er grei og helt normal, faktisk, og kanskje ledig en uke nå. Du burde skynde deg.» Det er blitt et langt ekteskap. Jeg sier til andre at de skal ikke ta hverandre for gitt. Til ham sier jeg at du skal ta meg for gitt. Jeg er der uansett!

Ola er han med rekene, han som utløste «Utgangen er denne veien». •

Hver behandler har under to brukere per dag

KI kan ikke erstatte mennesker, men hvis den kan redusere en del rutinearbeid, bør vi omfavne muligheten.

KOMMENTAR

Av Cathrine Th Brundell

Helsedirektoratet regner årlig ut kostnadene per pasient i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Og med «pasient» snakker vi her egentlig om brukere, siden dette handler om personer som drar nytte av psykisk helsehjelp, stort sett uten å være innlagt. Når man bryter kostnadene og antall konsultasjoner ned til antall ansatte, får man et tall på hvor mange brukere behandlerne møter hver dag. Det tallet er 1,6, ifølge en artikkel i Psykologforeningens tidsskrift. Altså under to personer per dag, per behandler.

Dette tallet kan man diskutere, blant annet fordi ledere og mellom­ledere er regnet inn, som trenger mer tid til administrasjon. Gir man litt ved dørene, kan antall brukere likevel ikke bli mer enn rundt to per dag. Er det bra? Er det bra nok?

Svaret er naturligvis nei, all den stund ventetiden for hjelp er på over 50 dager. Dessuten blir cirka en tredjedel avvist av distrikts­psykiatriske sentre (DPS) som kontrollerer tilgangen til statlig finansiert psykolog- og psykiatertjenester. Nå ser det ut som bruk av kunstig intelligens (KI) kan forbedre det magre resultatet. Denne utgaven av Psykisk helse ser nærmere på hvordan det kan skje. KI kan ikke erstatte mennesker, men kan den redusere en del rutine­arbeid er det et viktig skritt videre.

Argumenter mot å bruke KI ligner litt på argumentene mot pakkeforløp i psykisk helsevern: samlebånd og standardisering virker ikke. Pakkeforløpet hjalp ikke på køene heller. Risikoen er at teknologien styrer behandlingen, i stedet for at behandlerne styrer teknologien.

For at KI skal være en god løsning, krever det kritisk forståelse, kunnskap og kloke avveininger av behandlerne. Det blir det helsemyndighetenes ansvar å få til, kanskje med noen gnisninger underveis. Men alle vil tjene på en bedre utnyttelse av ressursene som psykisk helsehjelp har til rådighet. Vi kan ikke se oss fornøyd med at kvalifiserte behandlere rekker terapi med færre enn to personer på en dag. •

Det du har å bidra med

– Men hva er egentlig kjærlighet, i denne sammenhengen?

– Jeg liker det man spør om i Trieste i Italia, når noe blir innlagt: «Hva har du lyst til å bidra med i verden?» I stedet for å spørre om hva du ikke kan, sier Thune. Hun tenker veldig kort før hun fortsetter:

– Kjærlighet er å se noen fordomsfritt, uten å være forutinntatt, umiddelbart å bekrefte den andre, å møte deg sånn som du er, å finne ditt potensial og det du har å bidra med.

Noen av dem Maja Thune møtte gjennom årene som innlagt, som hadde mye å bidra med, er omtalt i boken. Det er også ulike ansatte, sykepleiere, miljøterapeuter og psykiatere. Men mest handler boken om sammenhengen mellom å ha en alvorlig kronisk diagnose og å jobbe i psykisk helsevern som terapeut. Hva som skjedde før den første tvangsinnleggelsen, bruker hun ikke så mye plass på.

– Hva var egentlig problemet, som gjorde at din pasienthistorie startet?

– Det var vanskelig å være i meg selv. Jeg var redd for mennesker og for meg selv. Jeg var ekstremt sensitiv og følte at jeg smuldret opp. Delvis var det på grunn av traumer, delvis var jeg født sånn. Så hørte jeg stemmer, det var skremmende.

Bo ett år på sykehuset

På nittitallet da dette hendte, var det ikke mye åpenhet om psykiske lidelser, særlig ikke psykoser eller schizofreni, som var diagnosen Maja Thune fikk. Kunnskapen var heller ikke der den er i dag.

– Jeg fikk en dyster spådom. Jeg ble fortalt at jeg hadde schizofreni, jeg kom aldri til å bli frisk, men jeg kunne bo ett år på Blakstad sykehus – til å starte med, forteller hun.

Senere ble diagnosen trukket tilbake. Og etter en tid ble den satt på nytt.

– «Har du vondt inni deg nå», spurte psykiateren som ga meg schizofreni-diagnose igjen. Maja Thune maler frem spørsmålet med en litt forvridd, tynn stemme.

– Jeg hadde kjærlighetssorg!

I dag sier man gjerne at av gruppen som får diagnosen schizofreni blir en tredjedel friske, en tredjedel kan leve godt med sykdommen og en tredjedel vil trenge hjelp resten av livet. Maja Thune er ikke helt på linje med denne tankegangen.

– Hvem skal definere den tredjedelen som er frisk? Hvordan måler du det? Setter du skillet ved én psykose, tre psykoser?

Frihet i beltene

Den unge Maja ble lagt i belter flere ganger fordi hun utagerte. En av gangene beskriver hun paradoksalt nok i boken som befriende.

– Jeg opplevde frihet da jeg lå i beltesengen, men jeg vil ikke anbefale det til noen. Jeg tenkte at det er ikke dette jeg er, jeg er ikke en diagnose.

– Det måtte ha krevd litt overskudd, å tenke sånn?

– Inne i meg var det en stemme som gjorde at jeg skjønte at jeg er noe annet.

Hun ble satt på ulike legemidler, mange samtidig. Bivirkningene var blant annet slitenhet, trøtthet, kribling og at tungen hang ut av munnen. Én lege hun møtte gikk litt utenfor opptråkkete stier, forteller hun.

– Psykiateren som ga meg 18 omega3-piller hver kveld, i stedet for Trilafon.

Hun smiler når hun tenker på det.

Selv om Maja Thune i dag vil skrive ut kjærlighet heller enn piller, er hun ikke ubetinget motstander av legemidler i psykiatrisk behandling.

– Moren min sier at jeg kunne vært mer kritisk, sier Thune

– Jeg har sjelden møtt noen som har vært fornøyd med medisiner, særlig tunge medisiner. Noen synes at angstpreparater og søvnmidler er bra, men det er de eneste. Jeg tror mer på beroligende midler og hjelp til å puste og roe nervesystemet. Det kan være qi gong, isbading, yoga, alt som gjør deg rolig.

Maja Thune holder yoga-timer og fotmassasje på akutten.

– Alle kan være med, ansatte og pasienter. Man kan bare gå tilbake til rommet sitt om man ikke orker.

Yoga hjalp henne med å bli oppmerksom på kroppen og finne styrke og ro i seg selv.

– Jeg prøver å dele mine erfaringer. Men det må være i trygge rammer, både for den som gir omsorg og som får den.

Noe tvang

Thune er ikke helt imot tvang i behandlingen heller, selv om hun ikke bare har god erfaring med det selv. Men hun er glad for at det er mindre brukt nå enn da hun var innlagt.

– Vi bruker nesten aldri belter der jeg jobber, men vi holder jo noen fast. Tvangen er det ikke slutt på. Jeg ser at noen trenger behandling, selv om de ikke ser det selv. Det er nesten ingen frivillig innlagt der jeg jobber.

Regler, derimot, er hun skeptisk til.

– Det var en regel på akuttavdelingen om at kaffemaskinen skulle fjernes kl. 19 hver dag.  Det er jo voksne mennesker, de kan ta en kaffe om de vil! Psykiatriske pasienter trenger færre regler enn andre. For mange er det en katastrofe å bli puttet inn i et A4-liv.

Hun sørget også for at en besøkende fikk ta med en liten knehund inn, forteller hun.

– Det er så mange regler, om hunder og blomster og om å gå rundt om natten. Da blir det ingen mulighet igjen til å finne ut hvor grensen går inne i seg selv.

Som innlagt pepret hun lukket avdeling med påskekyllinger, danset og løp i gangene.

– Er du en urokråke fortsatt?

– Litt. Hvis jeg blir husket for en som gjorde rampestreker, vil jeg bli stolt.

Fin slitenhet

En del av Maja Thunes prosjekt er en utdanning i kjærlighet som medisin for behandlere. Der underviser hun også i terapeutisk yoga. Vel 100 personer har deltatt i opplæringen.  Akkurat nå er det ingen grupper, men nye kurs skal komme, forteller hun.

– Men kan man pålegge noen kjærlighet på jobb?

– Det er kanskje ikke alle som har lyst til å gi kjærlighet, nei.
Hun ler litt.

– Noen er kanskje redde for å vise kjærlighet.

– Fordi det koster noe?

– Man skal bli litt sliten av å jobbe i psykisk helsevern. Men det er en fin slitenhet. Vi er i en kultur hvor det er farlig å komme for nær hverandre, vi skal være profesjonelle. Men jeg tror på å være seg selv, og gi av seg selv. Egentlig er det jo motsatt, man blir mer sliten av å være redd og passe på hele tiden.

Ti år gikk med til psykiatrisk behandling, med og uten hennes samtykke. Likevel ser ikke Maja Thune tilbake på den tiden med bitterhet eller uvilje.

– Jeg er ikke lei meg for noen ting. Jeg tror det er en mening med alt, at mennesker har en livsoppgave, at de skal bli noe. •

Bio Maja Thune (46)

• Kunst- og uttrykksterapeut, Yin yoga-instruktør, bachelor i psykologi

• Forfatter, foredragsholder

• Jobber med prosjekt Kjærlighet som medisin

• Bor i Ytre Enebakk utenfor Oslo

Ansvar for alt

Det blåser på toppene. Men det er ofte ikke helt opplagt for de utenfor å vite hva som er tøft og hva som er håndterlig, sier statsminister Jonas Gahr Støre.

PORTRETTET

– Én ting er om du har nok beskyttelsesmateriell på lager, medisiner, alt det vi er opptatt av, men det andre er hva gjør det med oss, som fellesskap, sier Jonas Gahr Støre.

Det tar et kvarter å komme gjennom sperringene og dørene inn til bygningen der statsministeren holder til, godt sikret av Akershus festning. Vi får ikke komme inn på kontoret hans av smittevernhensyn, men vi får komme til et spesialinnredet intervjurom en halv trapp ned fra første etasje. Utenfor skinner solen, men det kan man ikke ane her inne. Rommet er diskret møblert med grå gardiner, fire grå stoler plassert med forskriftsmessig avstand fra hverandre og et lite bord i midten. Statsministeren kommer inn og presenterer seg som Jonas.

Han setter seg ned og jeg ber ham snakke om å leve i pandemien. Støre har vært statsminister i fire måneder nå.

– Jeg arbeidet i Verdens helseorganisasjon for 20 år siden, da var det to viktige temaer som vi hadde på dagsorden. Det ene var mental helse i internasjonalt perspektiv, det var tema i alle land. Det andre var at i det 21. århundre kom vil til å se pandemier som følge av reisemønster og smittsomme sykdommer. Allikevel ser vi at når det som er vurdert som en av de mest sannsynlige truslene vi står overfor faktisk slår til, så er det ikke mulig å være fullt ut forberedt på hva det betyr.

Han fortsetter:

– Mange, tror jeg, har opplevd at livet har gått rimelig greit videre, vi har klart oss bedre enn mange andre land, i forhold til å beholde jobb og trygghet og inntekt, men vi har også sett at sårbare grupper er blitt mer sårbare, de som har tatt den største støyten hadde det stort sett i utgangspunktet mer krevende

– Kanskje direktoratet for beredskap visste det, men befolkningen, vanlige folk som du sier, ingen kunne ane at det skulle bli sånn?

– Nei, og på den ene siden kan vi si at det er bra vi slipper å gå og bekymre oss for det til daglig. En bekymring er ofte en sunn reaksjon, for da er du forsiktig. Du er bekymret for trafikken og er forsiktig, du er bekymret for sykdom og tar forbehold, men det å gå og være bekymret for en pandemi, er godt å slippe å gjøre til daglig. Men vi har erfart at når den kommer, får det store konsekvenser. Det er noe vi må ta med som en lærdom. Vi hadde en forsvarssjef for noen år siden som sa at Norge lever i «dyp fred». Det høres i utgangspunktet ut som noe hyggelig – er ikke det hyggelig? – Nei, det er noe farlig i det, for det kan ligge litt i nærheten av at man er søvnig og tar trygghet og fred nærmest for gitt. Det har vi sett i det norske folk, en veldig oppslutning om å stille opp i dette sammen. Vi har hatt tillit til helsemyndighetene og fulgt rådene, også nå, når vi er grundig lei av pandemien, så er det det gjennomgående bildet at rådene bli fulgt.

Ser belastningen

Selv om Norge har klart seg bra målt med internasjonal målestokk, kjenner Støre til nedsiden av rådene, forteller han.

– Jeg er veldig opptatt av de tallene vi leser om situasjonen for psykisk helse, belastningen på telefonene inn til frivillige organisasjoner, særlig for barn og ungdom. Jeg tror det er der vi må være særlig oppmerksomme. For dem har dette konsekvenser for resten av livet. Og for de utsatte gruppene som opplever isolasjon og ensomhet eller kommer i kontakt med hjemmesituasjoner, vold, som et åpent samfunn beskytter dem mot.

– Ja, men du er jo faktisk sjef. Du kan gjøre noe med dette?

– Ja, jeg kan ikke være i hvert hjem om beskytte folk. Det er en vurdering at om man gjør det vi kaller inngripende tiltak, så er den grunnleggende analysen at hvis vi ikke gjør noe, blir konsekvensen større. Jeg mener fortsatt at de som vil bli hardest rammet av å ikke gjøre noe i møte med voksende smitte, det er de som allerede er svakest. Så hvis vi får en ukontrollert smitteoppblomstring hvor folk blir syke over en bred skala, hvor sykehusene blir overbelastet, er det de svakeste som blir hardest rammet. Det ligger i bunnen. Som øverste ansvarlig er jeg opptatt av vi nå gjennom vinteren klarer å kontrollere smitten, at vi bruker all erfaring vi har siden mars 2020 til å ha gode kompenserende tiltak der vi kan og at vi har en åpen samtale om de det vi kaller de ikke-materielle konsekvensene, som blant annet er knyttet til psykisk helse.

Tung tids tale

- 1, 7. mill. konsultasjoner hos leger i fjor var knyttet til psykiske plager – hos fastleger – det er en økning på 23 prosent de siste fem år, hva kan du si om det?

- Nei, det er tung tids tale. Over situasjonen. Det er uttrykk for et en alvorlig helseutfordring i samfunnet som vi må ta på alvor. Jeg tenker også at det at de tallene foreligger understreker hvor viktige fastlegene er. At du har et sted å gå med helsebekymringen din, enten den er fysisk eller psykisk. Fastlegene er døråpneren til videre helsehjelp og veldig mye av folks helseproblemer blir også håndtert hos fastlegene, slik at vi har en stor utfordring i forhold til fastlegene. Vi har for få som blir fastleger og for mange som slutter som fastleger, og det er en utfordring som ikke bare angår somatisk helse, men også psykisk helse.

- Du har ansvar for alt, arbeidsløshet, arbeid, rikdom, fattigdom, lykke og ulykke. Men du kan ikke gjøre alt. Hvordan er det?

- Det må man forsone seg med som politiker. Det er egentlig bra at man ikke kan gjøre alt, for vi er et samfunn hvor vi fungerer sammen i veldig mange sammenhenger. Jeg vil gå tilbake til en grunnsetning jeg lærte meg da jeg var i Røde Kors, om at den viktigste medisinen du kan gi et annet menneske er et annet menneske. Det å bekjempe ensomhet er ikke noe du kan vedta politisk, men vi må ta ansvar sammen og selv. Og se hverandre som medmennesker.

- Du blir ikke litt frustrert?

- Jo, det kan jeg bli. For når du har jobb som statsminister får du veldig mye informasjon, om det som skjer ute i samfunnet som er bra og det som ikke er bra. Og ethvert utålmodig menneske vil ønske å gjøre noe med det, men erfaringen tilsier at man må sette seg ned og tenke grundig gjennom hvordan gjør vi noe med det, og hvordan vi fordeler ansvaret for å gjøre noe. Vi må gi folk selv muligheten til å ivareta sin egen helse. Jeg har vært veldig opptatt av, fra jeg var helseminister og egentlig helt siden tiden jeg jobbet i WHO at folkehelse og forebygging er en veldig viktig del av helsetenkningen.

Å ta egne valg

Den første januar holdt Støre sin første nyttårstale som statsminister. Her trakk han fram møtet med en ung jente på videregående skole som vil bli sveiser.

– Du snakket om ungdom i nyttårstalen. Hva slags samfunn tenker du at vi skal gi den ungdommen?

- Det er et veldig stort spørsmål da. Jeg håper ungdommen får et samfunn som … vi sier ofte at en god barndom varer hele livet, det gjør også en dårlig barndom. Slik at jeg ønsker å bidra til at barn får trygg oppvekst, kan ta opplyste valg, og så velge sitt liv. Det er en viktig individuell rettighet og frihet.

At de tar valg om utdanning. Og der har vi en stor oppgave foran oss med å legge til rette for at du tar valg i videregående som gir deg en hel og fast stilling og lønn å leve av på andre siden. Der er det mye vi kan gjøre, også politisk. Men jeg tenker at de kan ta egne valg, at de kan ha tro på framtiden og at de kan påvirke den framtiden. Det er en viktig kilde til psykisk uhelse hvis du føler at du ikke har mulighet til å påvirke din egen hverdag.

Alle har sitt

Jonas Gahr Støre har en CV minst like imponerende som andre toppledere som legges frem for tiden. Den inneholder blant annet sjøkrigsskolen, statsvitenskapsstudier i Paris, direktør i Verdens helseorganisasjon (WHO), generalsekretær i Norges Røde Kors, utenriksminister og helseminister.

- Du har alltid vært flink, har jeg hørt sagt om deg, fra ungdomstiden av. Tenker du av og til på hvordan det er å ikke være flink? Ikke ha lett for å tilegne seg ting?

- Til det har jeg lyst til å si at ingen er bare det du ser. Det var en overskrift på en tv-innsamling som jeg tenker er riktig. Så begrepet om jeg var flink, der har du en kilde som får stå for det, men alle har sitt. Og jeg har mitt.

- Kan du si mer om det?

Han kremter og tar en ørliten pause.

- Nei, det har jeg ikke tenkt å si mer om enn jeg det som faller meg naturlig. Men jeg tror alle har oppturer og nedturer i livet og vi mestrer dem på ulikt vis. Jeg har levd nært på sykdom, både fysisk og psykisk, hatt det tett på mitt liv, i mitt livsløp, som jeg ikke tror skiller seg så veldig mye fra andre. Jeg er skeptisk til det flinkhetsbegrepet som definerende for hvordan du ser på livet. Det finnes mange flinke mennesker som kan ha slitt i livet sitt, og det finnes mange mennesker som du ikke vil kalle for flinke, etter det du tydeligvis der beskriver, som har levet helt gode liv. Så her tror jeg alle møter utfordringer i livet som tester dem eller belaster dem.

– Men det hadde vært fint om du kunne si litt om å leve tett på psykisk sykdom?

Blikket er skarpere nå. Han lener seg litt frem.

- Ja, men jeg tror jeg skal, jeg skal, ta vare på mine nærmeste og si at jeg skiller meg ikke fra andre der. Psykisk helse, uhelse, det er til stede i samfunnet vårt. Vi er mye mer åpne om det nå. Jeg har vært på videregående skoler og snakket, både som helseminister og som generell politiker og tenkt tilbake til at det ville vært helt uhørt på syttitallet at noen snakket om det på denne måten. Åpenheten om det er veldig bra. Og det er bevisstheten og varheten om at ingen er bare det du ser. Man skal være forsiktig med å konkludere med at folk er vellykket og lever bekymringsløse, problemfrie liv, fordi overskrifter og tabloide beskrivelser gjengir det. Det vil jeg stå opp mot, i tilfelle.

Skriver til statsministeren

Det er ikke bare helsemyndighetene vanlige folk har tillit til. Trolig har mange tillit til myndighetene generelt, og til at statsministeren kan ordne opp. Støre har gitt ut en bok som heter Å gjøre en forskjell. Kanskje er det derfor mange skriver til ham for å få hjelp. Postlistene til statsministeren forteller om daglige henvendelser fra enkeltpersoner.

– Hva er det folk er mest bekymret for?

– For det første vil jeg si at det er en fin tradisjon at folk kan sette seg ned og gjøre det, og jeg forsøker så langt det er mulig å svare.

– Gjør du det?

– Ja, men en ting er spørsmål som er veldig konkrete, der de spør om et politisk tema, et ansvarsområde, som enten kan besvares av meg eller et departement. Men det er også mange som skriver generelt om sine bekymringer. Jeg klarer ikke svare på alt det, men det gir et veldig bilde av hva som er der ute og veldig mye er knyttet til arbeid. Uro for at ikke inntektene strekker til, økonomi, som gjør livet utrygt. Når vi har fattige barn i Norge er det ikke barna som er fattige, men de vokser opp i fattige familier. Hva skal til for å legge til rette for at familien har et trygt fundament? Det er politisk tema. Brevene handler om hele spekteret, ofte er det ganske lange fortellinger om møte med helsevesenet som oppleves frustrerende. Saksbehandling, henvisninger, avvisninger. Rundt 20 prosent av de som henvises videre til psykisk helsehjelp blir avvist, det er et uttrykk for at systemet ikke fungerer. Vi skal ha en ny opptrappingsplan for psykisk helse og den må ta tak i disse spørsmålene. Og jeg tenker i alle fall at folk må til syvende og sist settes i stand til å leve egne liv, ta opplyste valg, og da er tidlig innsats, tidlig hjelp helt avgjørende. Å klare å få deg i kontakt med fagfolk, få råd tidlig, kan spare både deg og samfunnet for veldig mye mer komplekse forløp.

Tøffe tak

Støre snakker lett og rutinert om de politiske vilkårene for psykisk helse i befolkningen. Han nevner tidlig innsats, sunne relasjoner, mulighet til å bryte ut av voldelige forhold, spesialisthelsetjenesten og problemet med nedbygging av sengeplasser. Hva med hans egen psykiske helse? Han vært politiker i mange år og leder et regjering som får så ørene flagrer i debatter om fylkesoppløsning, pandemihåndtering og lederansettelser blant annet.

– Når du står i stormen, som du gjør, hva gjør du for å takle det?

– De stormene kan være både håndterlige og ganske tøffe, og det er ofte ikke helt opplagt for de utenfor å vite hva er det som er tøft og hva er det som er håndterlig. For ofte kan det vær det som er stort og tydelig som folk er opptatt av, det kan være håndterlig fordi vi har gode prosesser for å stå i det. Men det kan også være saker som jeg vet berører folk på en måte som også gjør dypt inntrykk på meg, som kan være mye tøffere å stå i. Jeg synes det jeg har vært med å gjøre vedtak om nå i pandemien som jeg vet fører til at folk mister jobben, som jeg vet betyr at de kommer hjem og forteller barn og familie at nå går inntektene ned og strømprisene opp. Jeg synes det er vondt å vite at der ute er noen som virkelig blir truffet av det. Jeg synes det også er vondt å vite at vi har en alkoholkultur i Norge som stort sett blir beskrevet som et gode, som en nytelse, kos deg på hytta. Samtidig som jeg vet at det er flere hundre tusen barn som direkte tar skade av alkoholbruk i familien, som opplever vold og store psykiske belastninger. Det er tøffe ting som går veldig inn på meg. Hva gjør jeg med det?

Han ler litt forsiktig.

– Jeg er jo gjennomtenkt i at jeg må ta vare på meg selv og det går til sånne enkle ting som at jeg må sove nok, jeg må spise riktig, og klare å være fysisk rustet til å stå i jobben. Så må jeg ha mine nære som jeg kan snakke godt med som er villige til å høre på meg. Det har jeg. Og så har jeg behov for å være ute og alene. Det er der jeg kan ta mye av dette. Være på en tur, ha en stille stund. Men jeg går tilbake til det at det er relasjonene som avgjør, det å ha folk og kunne snakke om det, gode medarbeidere, familie som skal holde ut og tåle. Det å være familie med politikere på toppnivå, må prøves, vil jeg si.

Han ler litt forsiktig igjen.

– Det er lett å undervurdere den tilleggsbelastningen. De har ikke bedt om det, men de må ofte stå i det.

– Har du et råd til andre?

– Tilbake igjen til det du kan kalle gode, trauste kjerringråd. Finn trygge omgivelser og snakk om det, i stedet for å la ting vokse seg stort på innsiden. Det beste du kan gi et annet menneske er et annet menneske som lytter. Ha empati. Forstå, ikke nødvendigvis at du skal finne en løsning i råd, men vær tilgjengelig. Dernest, hvis det er et alvorlig helseproblem, oppsøk fagfolk.

– For noen år siden intervjuet magasinet Psykisk helse din kone, Marit Slagsvold. Hun sa vi har hatt mye åpenhet om psykisk helse. Nå trenger vi åpenhet om å være menneske.

– Det meste av det hun sier er klokt. Det er en stor inngang til et stort tema. Vi lever også i en kultur nå hvor vi har et bilde av offentlig liv på glanspapir, det er ikke å være menneske. Jeg opplever at det Marit der ville si var at å være menneske, det betyr at du lever også med tunge sider av livet. Det er ikke et troverdig liv. Det er heller ikke et godt liv å leve et liv uten tunge stunder. For det gir deg ikke nærhet til det livet er. Så det å alminneliggjøre at vi som mennesker har tunge stunder, det er ikke et sykdomstegn, det er en del av menneskelivet. Men vi skal som samfunn, for vi er ikke isolerte øyer, også ha muligheten til å stille opp i tunge stunder, der det er nødvendig. Men det er ikke for amatører å være menneske. Det er tøft. For alle.

Kan skje igjen

Kommunikasjonsrådgiveren holder øye med klokken. Statsministeren skal av gårde om ti minutter. Hun lurer på om vi kan lande. Men nå er Støre i gang.

– Det er viktige temaer dette, da, sier han.

Han snakker mer om unge, om studenter og skoleelever som har studert foran en skjerm på hybelen. Den helt spesielle tiden vi lever i.

– Men jeg har bare lyst til å si at det har skjedd, det kan skje igjen. Faren min var 15 år i 1940. Han hadde okkupasjon fra han var femten til han var 20. Han fortalte at den tyske okkupasjonsmakten overtok skolen han gikk på, så han måtte flytte til en annen skole og var i noen kjellerlokaler. Det var deres oppvekst. Pandemier kan komme igjen. Vi kan ikke ta for gitt at vi lever i dyp fred. Vi må ha en årvåkenhet og en beredskap for det som kan skje politisk, sikkerhetsmessig og helsemessig.

Han snakker litt mer om åpenhet også. Om å komme videre fra fordommer, frykt og uvitenhet.

– I det siste har jeg gått mye og tenkt på at det er to begreper som ofte blir brukt når man skal se framover, at man er optimist eller om man har håp. Det siste er egentlig det – i alle fall for meg – det som appellerer mest. For det å være optimist det er sånn: «Det går nok bra». Og det er en sunn holdning å ha, men det å ha håp, det er en viktig inngang til å ta tak i vanskelige temaer og jobbe med håpet om at vi kan håndtere det som kommer, det er en viktig motivasjon.

En svart bil med en dresskledt kvinne venter utenfor. Det er fortsatt sol og kaldt. •

Fakta:

Jonas Gahr Støre (61)

• Statsminister, leder for Arbeiderpartiet

• Gift med Marit Slagsvold, prest og sosiolog

• Tre barn

• Bor i Oslo

Det normale er traumer. Like bra å innse det 

Vi lever i omgivelser hvor de små traumene har lært oss å sette kork på følelsene, ifølge Meg Arroll. Gabor Maté mener traumer er regelen, ikke unntaket.

IMPULS

«Herregud, er alt traumer nå?» skrev en psykolog for to år siden i en ytring. Psykologen var selv tilbakeholden med begrepene traumeinformert, traumebevisst og traumesensitiv. Med dette synet er traumer bare én eller flere av mange faktorer som påvirker utviklingen vår, og de kan ikke forstås uten å se på et større bilde.

Det kan virke som om motstanden mot ensrettingen er forgjeves. Forståelsen av at traumer ligger til grunn for dårlig psykisk helse blir mer og mer fremtredende. Vi har fått traumeinformert by, traumeinformert undervisning og flere bøker om traumers betydning kommer stadig ut.

Giftig kultur

En psykiater som har tatt traumeperspektivet helt ut er den ungarsk-kanadiske Gabor Maté. For ikke lenge siden kom hans nyeste bok på norsk, Myten om det normale, skrevet sammen med sønnen Daniel Maté. Undertittelen her er Traumer, sykdom og heling i en giftig kultur.

Maté har arbeidet i årevis med rusavhengige og utgitt flere bøker om traumeterapi. Denne siste utgivelsen handler om traumer i et samfunnsperspektiv. Vi må se sykdom som en forventet og derfor normal konsekvens av unormale og unaturlige forhold, skriver han. Maté skiller ikke mellom kropp og sinn, og han ser psykisk lidelse som en konstruksjon, først og fremst utviklet for å forstå et fenomen og forklare det vi ser.

Og det vi ser er altså reaksjoner på en rekke dårlige trekk ved vår kultur, som materialismen, hurtigmatindustrien, underholdningsindustrien, sosiale medier og medikaliseringen av naturlige livshendelser, for å nevne noe. I dette perspektivet er ikke traumer noe unormalt og avvikende, det er selve normalen. Det normale, slik leger gjerne bruker begrepet, med fravær av sykdom og ulike reaksjoner på alle belastninger man utsettes for, er altså en myte. Bevisstgjøringen i denne modellen handler om å innse dette. Gabor Matés svar på problemene hele samfunnet står i er da bio-psyko-sosial medisin. Han ivrer for et traumebevisst samfunn og ikke minst et medisinsk system. Mangelen på traumebevissthet i legeutdanningen fører til at leger heller ikke kjenner igjen sporene etter vonde livserfaringer hos andre, skriver han.

Til søvngjengere

Sist ut på traume-listen er den amerikanske psykologen Meg Arroll med boken Små traumer, med undertittelen: Når ingenting føles helt bra, og du ikke vet hva som er galt. Den er skrevet som en selvhjelpsbok og henvender seg til alle som føler at de går søvngjengeraktig gjennom livet, ifølge forfatteren. «Ta en pause, pust, og la meg forsikre deg om at det er ikke deg det er noe galt med, det er hva som har hendt deg i årevis.»

Bevisstgjøring

Man kan mene mye om selvhjelpslitteratur-industrien. Men hvis man legger det til side, og bare ser på denne boken, kan den kanskje fungere ganske bra. Oppskriften er: bevisstgjøring – aksept – handling. Det er kanskje det første som er det avgjørende her, å bli bevisst alle de små hendelsene i livet som har skadet en: Den utestengingen, den tiden på ungdomsskolen man var helt alene, den avvisningen fra den daten, den legen som ikke trodde på deg, de mange gangene du opplevde deg som verdiløs fordi du ikke fikk til det foreldrene dine forventet av deg, eller alle de gangene du satte egne behov til side for andres vel. Dette er blant de små traumene som til slutt blir til stor skade, forklarer Arroll.

Når du har sett på alle de små traumene kan du altså begynne aksepteringen. Det handler blant annet om å se på sammenhengen mellom dårlig fysisk og psykisk helse og belastningene utenfra.

Neste steg, handling, dreier seg om å komme seg gradvis ut av livstrettheten og følelsesløsheten. Da trengs det at man kjenner følelsene igjen, og at man har et språk for dem. Men vi lever i omgivelser hvor de små traumene har lært oss å sette kork på følelsene, skriver Arroll, så mange synes det er vanskelig å uttrykke følelser. Hun foreslår blant annet musikk fordi den musikken som er viktig for oss, utløser intense og mektige følelser. I tillegg foreslår hun en følelsesdagbok, blant flere andre tiltak for å mestre følelsesrikdommen man har.

Samtidig må vi innse at vi kan ikke gå gjennom livet uten traumer. Det er heller ikke meningen at vi skal være lykkelige hele tiden. Små traumer fungerer dessuten som vaksine mot store traumer, som byggesteiner i motstandskraften, sier Arrol – dersom vi håndterer dem, vel og merke.

Mytene omgir oss

Verdt å merke seg i traume-sammenhengen er også Gabor Matés egen historie. Han ble født i 1944 i Ungarn. Besteforeldrene ble drept i Auschwitz. Ett år gammel ble han sendt vekk av moren i noen måneder, for å redde livet hans. Tolv år gammel flyktet han med sin familie fra Ungarn til Canada, hvor han jevnlig er vitne til diskriminering av ulike grupper, særlig urfolk, som et kontinuerlig traume.

Denne stadige rasismen og tilhørende traumer finnes også her, i Norge. Samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali opplever akkumulert hærverk. Uten å gå inn mer på Alis historie, kan vi likevel se at det mange kaller hverdagsrasisme, er nettopp små traumer, men så mange og så ofte at de medfører enorm skade. Og samtidig – et helt annet sted – er en far i Norge anmeldt av sine tre sønner for vold mot barna i oppveksten. Advokaten hans benekter volden, og bruker begrepet «streng, men rettferdig». Dette skjer her og nå.

Gabor Maté etterlyser traumebevissthet over alt, i helsevesenet, skolevesenet og i rettsapparatet. Det starter med at vi blir bevisst på de mytene som begrenser oss og de sammenhengene som definerer oss, skriver han. Det er vår tids oppgave. •

Publisert 12.12.23

Nei, åpenheten har ikke gått for langt

Kommentar til tema åpenhet i Magasinet Psykisk helse, desember 2024

Det er ingen skam å ha angst lenger. Men det er heller ikke en fordel å fortelle om psykiske lidelser hvis du søker jobb.

Da Magasinet Psykisk helse ble lansert i 1994, var ikke psykiske lidelser noe man var åpen om. Med god grunn. Utstøting og marginalisering fulgte med psykiske diagnoser. Personer med rusavhengighet hadde ikke rett til helsehjelp. Selvmord og selvmordsforsøk skulle ikke omtales i pressen. Mange mente også at journalister skulle avholde seg fra å intervjue psykisk syke. Taushet, altså. Gradvis slapp imidlertid flere historier frem, ikke minst i dette magasinet.

I vårt jubileumsnummer ser vi nærmere på åpenheten, hvor vi er i dag og hvordan den fungerer.  Det er ingen skam å ha angst lenger, posttraumatisk stresslidelse eller ADHD. Mange omtaler til og med tilstanden som «superkraft». Men det er ikke hele bildet.

Diskusjonen i dag går på om normale reaksjoner blir sykeliggjort og diagnostisert, om «alle» har angst og om man pynter seg med diagnoser. Eller om vi tvert imot ikke er kommet langt nok. Ligger det fortsatt en eim av uvitenhet og motvilje mot personer med psykiske lidelser?  «Ingen blir friske av å være åpen om sin egen psykisk helse, og åpenhet er heller ingen forutsetning for å bli frisk» skrev to psykologi-profiler i fjor i et debattinnlegg. En undersøkelse de hadde gjort viste at de fleste kandidater med tidligere psykiske problemer blir utelukket fra ansettelsesprosesser, selv om de ellers er kvalifiserte for stillingen. Altså – ikke fortell.

Magasinet Psykisk helse vil fortsette med å fortelle, vi vil fremme mer åpenhet og mer kunnskap. Vi mener i all beskjedenhet at vår journalistikk på feltet er og har vært en viktig brikke i avstigmatisering og alminneliggjøring av psykiske lidelser. Alle som har stått fram med sin historie – mange med overtramp og umyndiggjøring i psykisk helsevern – har bidratt til å åpne feltet og minske tabu. Dette skal Magasinet jobbe videre med. Jobben er på langt nær gjort. Vi inviterer alle til å bli med videre i et felles løft mot likebehandling og slutt på fordommer og diskriminering.•

Publisert 02.12.24

Han kommer faktisk løpende til intervjuet. Vi møtes på Voldsløkka i Oslo, ikke langt fra der han bor. Enkelte menn og kvinner går langsomt med hundene sine, men de holder seg på gresset, i god avstand fra joggeløypa som omkranser løkka. Yngvar Andersen tar en elegant sving rundt en barnehage på tur, før han setter seg ned på benken. 

– Jeg kommer fra Fortun i Luster på Vestlandet, det er en bygd med 130 innbyggere, 12 elever på skolen.
Der var det helt fritt for rasisme, slik jeg opplevde det, forteller han, uten antydning til å være andpusten.

Da han var ung, ble han norgesmester i å kaste tunge ting, som han kaller det, spyd, diskos og kule.

– Men da jeg var 13 og begynte å spille fotball langt hjemmefra, ble det tett mellom opplevelsene av rasisme. Først ble jeg veldig sterk av det, jeg tenkte jeg skulle vise dem, men så ble jeg sint og det endte med at jeg ble utvist selv.

Yngvar Andersen sitter i kulturministerens arbeidsutvalg mot rasisme i idretten, som skal levere rapport
til kulturministeren om ganske kort tid. Han har
markant vestlandsdialekt, et tradisjonelt norsk navn, og et
utseende som røper at han ikke bare er tradisjonelt norsk. På fotballbanen fikk han tilrop som «neger», «helvetes svarting» og «apekatt» blant annet.

– Det som var rart, var at voksne som så på ikke gjorde noe. Da jeg skjelte tilbake, stoppet de voksne meg.

Så svart som mulig

De rasistiske tilropene på fotballbanen virket ellers mot sin hensikt.

– Tidlig i tenårene tok jeg solarium for å bli så svart som mulig. Jeg tenkte at meg skal de ikke tråkke på. Etter hvert økte refleksjonsnivået, og jeg opplevde at dørene ikke var helt åpne for meg i alle sammenhenger. Hit, men ikke lenger.

– For eksempel?

– Alt fra å ha kjangs på damene til hvor langt en
fotballtrener ville strekke seg for å satse på meg. Når jeg snakket med andre om det sa de gjerne «Er det sikkert at det ikke er deg?». Jeg begynte å holde meg unna, for å beskytte verdigheten min. Den viktigste grunnen var garderobepraten. Kvinner generelt og andre som så ut som meg ble det snakket stygt om. Jeg var heller ikke tøff nok til å si fra, så jeg bare holdt meg unna. Siden jeg var ganske god, spilte jeg med spillere som var eldre enn meg.  Jeg sa ingenting.

– Skulle du ønske at du hadde sagt fra?

– Det er en forferdelig tøff oppgave, det ser jeg nå. Derfor må vi som er voksne nå ta ansvar, slik at de som vokser opp slipper det.

Hans norske navn gjorde at mange senket guarden, mener han.

– De glemte at jeg var farget på grunn av navnet og dialekten min. Men mange hundre ganger har jeg fått høre at du Yngvar er grei, men de andre svartingene må vi få ut av landet. Det er det verste. På en måte blir jeg invitert inn i varmen, men er ikke med i gjengen.

Drøm for barna

Yngvar Andersen har tre døtre. De har ikke opplevd rasisme, forteller han, men legger til at de bor i et homogent strøk av Oslo.

– Min store drøm for jentene er at de skal kjenne at fysisk aktivitet har effekt på humøret og på den psykiske helsen.

Barna er fire, åtte og ti år gamle.

– For to år siden sa den mellomste: Jeg er litt frustrert nå, så jeg springer to runder rundt kvartalet! Hvis de bare holder den formen som de er i nå, blir de spreke voksne. Jeg er i mål med de to eldste nå, sier han og smiler sitt brede smil.

Han har skrevet tre bøker om trening og en om å kvitte seg med ting.

– Vi trener ikke for konkurranser, vi trener for at dagene skal bli bedre.

For noen år siden var det lite snakk om sammenhengen mellom psykisk helse og fysisk aktivitet. I dag er koblingen mer kjent.

– Trening kan likevel ikke løse alle problemer eller psykiske lidelser?

– Nei, den løser ikke alt. Jeg sverger til den litt kjedelige, men velfungerende middelveien. Når jeg holder foredrag får jeg alle i salen til å bevege på seg. Etterpå spør jeg ut i salen: Blir vi lykkeligere av det? Da roper alle ja! Og jeg svarer nei! Trening vil alltid hjelpe, men du blir ikke nødvendigvis mindre tung eller mindre deprimert uten videre. Men summen av trening og behandling er livreddende.

Han forstår at enkelte blir provosert av trening som en rask vei ut av vanskelige dager.

– Hvis man har tunge selvmordstanker, kan likevel en tur hver dag være med på å hjelpe. Kanskje man får akkurat nok energi til å orke å snakke med noen som lytter, da er man tre skritt lenger vekk fra avgrunnen.

Avlyste alt

Yngvar har også vært ganske langt nede i mørket. I 2014 ble han det han kaller nesten utbrent. Han avlyste alle avtaler og oppdrag og tok fullstendig fri.

– Det var i en periode hvor jeg egentlig hadde størst inntjening. I de ni månedene jeg avlyste alt forsvant
veldig mye penger. Men det var en enkel vurdering. Skal jeg fortsette med å jobbe sånn og ødelegge min mulighet til å bidra i barndommen til jentene? Jeg sov og drev hagearbeid i stedet for å tjene de pengene og være en fullstendig ubrukelig far for barna. Det var en belastning å ringe rundt og avlyse, særlig de oppdragene jeg gjorde gratis for gode saker. Jeg var en treningsguru som innrømte at kreftene tok slutt. Det er jeg stolt av.

Han har sett mange andre som har opplevd det samme, forteller han.

– Utrolig mange mellom 15 og 45 år kjører på med innstillingen «go hard or go home», særlig i byer. Jeg synes man skal være ambisiøs, men det er en grense. Det lønner seg rett og slett å sette foten ned for seg selv, før man kommer til at man må ta flere måneder fri. Jeg vil gjerne gi ansikt til å velge middelveien som metode for å bli best mulig. Det er umulig å være på topp på alle plan samtidig, det går faktisk ikke.

– Så tanken om at man kan oppnå alt bare man jobber hardt nok holder ikke vann?

– Mange påvirkere sier «alt er mulig, det umulige tar bare lenger tid». Hvis unge tror det bare er å stå på for å få til det du vil, vil nittini prosent av dem bli skuffet. Alt er definitivt ikke mulig. Hvis man ikke har anlegg for å springe, kan man ikke bli den nye Usain Bolt.

Snakker om alt

På Vestlandet der han vokste opp snakket man ikke om problemer. Derfor snakker han med barna sine om alt nå, forteller han. Han har blant annet fortalt dem at om de hadde bodd i Sør-Afrika for bare noen tiår siden, hadde det vært forbudt for ham og moren deres å være sammen. Og i flere av gulfstatene regnes de som annenrangs borgere.

– Jeg sier til dem at de må si fra hvis jeg invaderer dem, men jeg er nok litt ekstra opptatt av å være pappa for dem. Av og til sier de: «Skjønner, pappa, men nå er det kanskje nok».

Behovet for å være en hundre prosent tilstedeværende pappa henger sammen med fraværet av hans egen far. Yngvar vokste opp uten å vite hvem han var eller hvor han bodde.

– Jeg hadde prøvd i mange år å finne faren min, fordi han visste ikke om meg. Da jeg selv skulle bli far, hadde jeg mange tanker om at noe kunne skje som gjorde at jeg ikke ville få møte datteren min. Da tenkte jeg, jeg må finne faren min, tenk om han er alene!

Han ringte Tore Strømøy, «Tore på sporet», for å få noen råd, fordi han regnet med at ingen har bedre
forbindelser enn ham.

– Det gikk tre måneder og jeg tenkte ikke så mye på det. Men akkurat da vi sendte meldinger til venner og familie om at vi hadde fått en datter, fikk jeg en melding fra Tore Strømøy: «Vi har funnet faren din!».

Faren bodde i Marokko. Det ble ikke noe tv-program, men Yngvar reiste for å treffe ham.

– Et møte med sitt biologiske opphav kan være bra, men for mange blir det en stor skuffelse?

– Ja, jeg visste det og tenkte at uansett har det en stor nok verdi for meg å møte den andre halvdelen av opphavet mitt. Jeg var forberedt på alt, men det ble et fint møte. Det fineste var at jeg senere fikk være med i bryllupet til eldstesøsteren min i England og gå opp kirkegulvet med henne. Vi har fått et nært forhold.

Hastverk og tidspress

Intervjuet er egentlig slutt, men Yngvar vil gjerne ha med ett poeng til:

– Jeg holder mange foredrag og kurs for arbeidslivet. Og det har slått meg veldig hvor mange som har det ugreit på jobb. Hastverk og tidspress er en fiende større enn vi tror.

– Hvordan da?

– Jeg hører om arbeidsplasser der alle er høyt ut­dannede, og hvor det florerer av sarkasmer, utestenging og drittslenging omtrent som i skolegården. Jeg reiser en del med grupper hvor det ofte er mange
kvinner, da prøver jeg å få en prat med alle. Når jeg spør hvordan det går, svarer nesten alle at det går bra nå, men arbeidet er en belastning hver eneste dag. For et tap av produksjon og menneskelige ressurser, når man går rundt og er halve seg selv. Hvor mye taper vi ikke på at så mange ikke får brukt seg selv?

Bak oss kommer det plutselig høye lyder, nesten skrik fra joggeløypa. En svett kvinne i trettiårene ynker seg og puster tungt. Yngvar Andersen snur seg og roper til henne:

– Går det bra?

Hun ser mot ham og smiler slitent.

– Ja, jeg er egentlig glad!

Yngvar roper «fint!», og snur seg tilbake igjen.

– Jeg fulgte litt med henne i sted. Hun har nok greid noe hun har satt seg fore, kanskje to runder uten å stoppe. Jeg ville gjerne gi henne anerkjennelse.

Kvinnen går langsomt ut fra løkka. Yngvar Andersen løper den andre veien, hjem til jentene. •

Publisert 14.09.20

Normalt har han 19 000–20 000 kroner i måneden etter skatt. Slik er det ikke nå, fordi han er psykisk syk. Han har vært på psykiatrisk institusjon i ett år, etter de første fire månedene blir han trukket 86 prosent av uføretrygden. Om han hadde vært fysisk syk, hadde han ikke blitt trukket noe. 

– Kanskje man trenger nye vintersko, en hårklipp eller noe annet. Det har jeg ikke råd til, sier han. Han røyker, og det er veldig dyrt. Han har ikke råd til det heller, og på slutten av måneden må han alltid låne, forteller han. 

– Heldigvis har jeg noen jeg kan låne av, men det er ikke noe ålreit å være den som alltid låner. Jeg trenger egentlig en ny mobil også, alt styres jo med smart­telefoner nå for tiden. Jeg søkte Nav om nødhjelp, men fikk til svar at jeg var innlagt, så det får jeg ikke.

Vi er på en kafé i nærheten av Skjelfoss psykiatriske, der Per-Arne er innlagt mot sin vilje. Han skal være der ett år til. Han understreker at behandlingen er bra, og han trives, det er ikke senterets feil at han strever. 

– Det er et fint sted, men det er andre ting jeg kunne tenke meg å gjøre. Hadde vi hatt noe å overleve for, hadde vi klart oss bedre. Jeg blir rett og slett suicidal av pengemangelen. Jeg får ikke gjort vanlige gjøremål. 

Sagt opp leiligheten

Irén Hegedüs, moren til Per-Arne, forteller at leiligheten hans i Oslo er sagt opp. I likhet med mange andre pårørende har hun hjulpet sønnen med samarbeidsmøter, oppfølging på sykehuset, klage til kontrollkommisjonen på for tidlig utskriving og nå økonomien. 

– Jeg har hørt at Nav kan betale ut mer, de må ikke trekke 85 prosent, sier hun, og legger til at hun ikke har kommet noen vei, hun har ikke funnet ut av dette etter flere samtaler med institusjonen. 

Psykiatri og fengsel

På Navs nettsider står det at uføretrygden blir redusert ved opphold på institusjon, hvis det varer mer enn tre måneder. Dette gjelder for fengsel og psykiatrisk behandling. Er man innlagt på somatisk sykehus og får behandling for kroppslige sykdommer trekkes man ikke. 

Hvor mye som skal trekkes står i folketrygdloven. Etter trekk skal man ha 14 prosent, eller ikke mindre enn 45 prosent av grunnbeløpet, det vil si 44 590 kroner i året. I et rundskriv fra Nav står det at man kan få trygden uten reduksjon, hvis man har en bolig, og man har avtalt med institusjonen at man skal betale en del av boutgiftene selv. Det krever at «institusjonen har påtatt seg å organisere trening for å øve opp evnen til å leve et mer selvstendig liv, som å bo i egen bolig og å dekke utgiftene sine selv». Det er også ganske detaljerte krav til hva avtalen med institusjonen skal inneholde. 

– Dette har jeg ikke hørt om, sier Hegedüs. Hun tror ikke sønnen har oversikt eller kapasitet til å sette seg inn i disse reglene. 

Vil ikke kommentere

Nav Oslo viser til Oslo kommune på spørsmål om denne saken. Oslos helsebyråd Robert Steen ønsker ikke å kommentere, men viser til Staten og Helse Sør-Øst. Helseministeren viser til arbeids- og inkluderingsministeren, som har ansvar for Nav. Statssekretær der, Tomas Norvoll, sier dette i en epost: – Jeg har forståelse for at personer som er underlagt behandling mot sin vilje kan oppleve det som urimelig å få redusert ytelse fra folketrygden. Saken er til behandling i departementet. Vi vil komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt. 

Spørsmålet om han også har forståelse for at det oppleves som urimelig å bli satt i bås med lovbrytere, og hva arbeids- og inkluderingsministeren vil foreslå, er ikke besvart. 

– Urimelig forskjellsbehandling

I fjor tok Sosialistisk Venstreparti opp denne forskjellsbehandlingen i Stortinget, og det ble flertall for å utrede endringer i loven. Marian Hussein (SV) sitter i Helse- og omsorgskomiteen. Hun mener det haster med en opprydding i regelverket.

– Det er et ekstra moment om man er tvangsinnlagt, men det bør ikke være noen forskjell mellom psykiatriske og somatiske pasienter uansett. Det må være likt for alle, sier hun. •

---

Vedtak i Stortinget 10. juni 2021

• Stortinget ber regjeringen utrede endringer i folketrygdlovens regler om reduksjon av ytelser under opphold på institusjon, herunder forskjellen mellom innlagte i somatiske og psykiatriske institusjoner, og komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer som sikrer likebehandling av pasientgrupper. 

• SV, Arbeiderpartiet og Høyre stemte for for­slaget, i tillegg til Senterpartiet og KrF. 

Publisert 18.11.22.  Oppdatert  20.02.23 og 22.09.2025

Treffer andre lesere

Ramstads tøffe utseende har gjort det lettere å komme i kontakt med mange menn, mener han.

– Noen tenker nok «du har vært ute en vinternatt før», når de ser meg.

En del av diktene har vært lagt ut på Ramstads instagram-profil, før de kommer i bokform nå. Mange legger igjen kommentarer til ham.

– Enkelte har gitt meg tilbakemeldinger om at de hadde kjent det samme, men ikke hatt ord for det. Det gjør veldig godt å høre.

– Hva sier andre tøffe menn, for eksempel i politiet, om diktene dine?

– For noen er det vanskelig å forstå hva slags prosess de går igjennom når de møter diktene, men noe skjer. Kanskje de setter seg ned og tygger på det, kjenner etter hva dette er. Det er ikke det at jeg har en mening som du skal få, du skal få ha din. Så kan man ha ulike opplevelser etter hvem man er. Jeg har ikke noen spesiell mening med diktene heller. Jeg skriver og føler at sånn må de være og håper at den som leser kan gjøre dem til sitt.

Hente fram følelsen

Etter slike hendelser som jobben medfører har Ramstad to ulike strategier. Den ene er å skrive og legge vekk. Den andre er å skrive og legge vekk – og hente fram igjen.

– Det siste har fungert best for meg. Da kan jeg kjenne igjen den følelsen etter å ha vært på oppdrag. Selve utageringen, skaden eller i noen tilfeller død er det ikke så vanskelig for meg å bearbeide. Det vanskelige er de menneskene jeg har møtt og snakket med, og den fortvilelsen jeg forstår. Det blir mekanisk bare å legge vekk, eller glemme når uniformen er av. Man må finne en balanse.

Mange av diktene i Psykologens dikt om følelser handler om ømhet, berøring, sansing og pust. Men noen handler om redsel også.

– Hva er du redd for?

– Jeg er litt usikker på hva jeg er redd for. Frykt er konstant uro for at noe skal skje, noe med folk jeg er glad i, eller kanskje meg selv. Det er ikke slik at jeg går rundt og er redd for å bli overfalt eller noe, men jeg har en frykt for å håndtere en stor, vond beskjed. Frykt er en veldig sterk følelse, jeg vil gjerne få bakt den inn i diktene. Jeg er ikke så glad i beskrivende dikt, som «nå snør snøen».

Han fremholder igjen hvor viktig det er at leseren skal skape sin egen mening. Alle diktene er korte, noen veldig få har overskrift, noen er kanskje bare på ti, tolv ord.

– Det er en av grunnene til at så få av diktene har tittel. Hvis et dikt heter «kjærlighet» blir det helt låst. Men det kan være en glidende overgang mellom kjærlighet, frykt og lengsel. •