Fortelling fra et liv

Mine første barneår

Barnedåpen fant sted 4. april 1889, før var det ikke prest og heller ikke vær å ta et lite barn ut i. Jeg ble døpt på en hverdag og båret til dåpen av fru Thale Abrahamine Schønning, født Mosling. De andre fadderne var fiskeværeier Olle Schønning og doktor Kamstrup, av hvem jeg fikk en sølvgaffel ledsaget av følgende brev:

Solberg Gods, pr Drammen, 24/5-89

Min kjære lille Ingeborg!

Du er ennå for liten til å kjenne din gudfar, skjønt jeg tror nok at du, hvis vi nå kunne være noe sammen, ville være gode venner med meg; thi småbarn som du viser gjerne vennlighet igjen når de blir behandlet med vennlighet og jeg er glad i sådanne små dom du og især når du er min guddatter og vi således er kommet i forhold til hverandre. Nå er jeg redd for at du skal glemme meg derfor sender jeg deg denne lille gaffel, som jeg er viss på at dine foreldre, når du forstår det, vil fortelle deg, av hvem du har fått og så vil du kanskje komme til å tenke på meg, som du kan være viss på nærer de beste ønsker og følelser for deg. Altså min kjære Ingeborg, lev vel, trives godt, bli stor og flink pike til glede for dine foreldre og gudfar! Hils dine foreldre, søsken, frøken Moxnes og Dadda så mange ganger fra din hengivne gudfar

T. Kamstrup.

Av Schønnings fikk jeg et stort, massivt, rikt ornamentert gullkors i hvis midte man kan se Nattverden, når det holdes opp mot lyset. Jeg ble døpt av presten (Arctander) i Steine kirke. (Pastor Freikow.) Etter sagnet skrek jeg hele tiden og rev nesten kysetrallen av fru Schønning.

I de første årene ble jeg passet av barnepiken Sara og hunden Bob. Sistnevnte holdt vakt ved barnevognen, etter først å ha hoppet over den og undersøkt om jeg lå der. Etter den fikk jeg kjælenavnet Bobbi, som jeg beholdt hel til tiårsalderen – siden mer spredt eller som skjellsord. I gamle dagbøker Helga har skrevet fins notater om at også hun og Magda har deltatt i «rugging av Bobbi». Det sies at jeg var et snilt barn, som ikke skrek i utide.

Mine aller første erindringer er vage forestillinger om å bli båret på mamas arm eller sitte på papas kne og gynging i gyngestol – og at jeg skrek når jeg ble båret ovenpå for å nedlegges, ellers trer forestillinger om værelser og møbler mer i forgrunnen også bestemte leker. Jeg kan således nøyaktig huske soveværelset «Trondhjem», hvor mama og papa lå i en bred himmelseng med kapper rundt og jeg i en mørkebrun barneseng med sprinkler, hvorav enkelt var løse og kunne dreies helt rundt. Over sengen hang et bilde av Kristus med tornekronen, og ved siden av min seng stod et lite bord hvorpå der alltid stod et krus med melk, hvis smak jeg nøyaktig husker; men som jeg aldri senere i mitt liv har fått. Enten var det gjetemelk eller råmelk. Jeg minnes også tydelig frokosten hver søndag morgen. Den bestod av Kongo-te og sirupskake, men heller ikke dette er det noensinne lykkes meg å oppdrive maken til, og samtidig som jeg husker smaken, ser jeg for meg den store firkantede spisestue, hvor Håkon og jeg satt ved et lite bord i nærheten av kjøkkendøren.

Ovenpå ved siden av «Trondhjem» var «Salen» hvor barnepikene og guttene lå og i den andre enden av huset som var delt i to med en smal gang med to værelser på hver side, lå småpikene, husjomfruen og guvernanten. Her var også to gjesteværelser, meget benyttet av doktor, prest og lensmann i fisketiden. Så var det et stort rommelig pikeværelse med mange senger og en vugge, det var sikkert min, som nå ble benyttet til pikenes barn. Jetta hadde to husker jeg – det hørte liksom med. Jeg husker tydelig hvordan hun laget «tåte» av kavringgrøt og sukker, og at jeg så et lite barn med en slik innretning i munnen. Storstuen og kabinettet lå for seg selv adskilt fra dagligstuen ved en gang. Der var vi barn sjelden – bare når vi hadde selskap og julaften, men i den kombinerte daglig- og spisestuen lekte vi og derfra husker jeg det meste. Det sto et klaver – ikke piano – det lignet mer et flygel, men det var det sikkert ikke og der kan jeg huske mama satt og spilte mens jeg sat på fanget hos papa i gyngestolen. Herfra husker jeg også kortpartier med toddyglass og sigarrøk og ved en spesiell anledning husker jeg papa si: «Ja, greier André den biffen, er det godt gjort», han var da startet på sin polflukt.

Noe alle vi barn har gjort er å leke under papas pult. Den var svært stor og på midten var det et hull vi krøp inn i og gjemte oss. Vi kunne rommes tre stykker der inne. Jeg trodde så sikkert at når guvernanten frøken Godager tok av seg lorgnetten, kunne hun absolutt intet se, og på tå listet jeg meg inn i hullet. Når hun så skulle finne meg, satt jeg og godtet meg inne i pulten over hvor slu jeg hadde vært og naturligvis fant hun meg ikke og under ville hyl krøp jeg frem og da måtte hun ta av seg lorgnetten igjen, mens jeg fant et nytt gjemselsrom. Mellom vinduene på røstveggen stod en sofa, hvor mama pleide å hvile middag, og når hun la seg der og sov, fant jeg stor fornøyelse i å krype opp til øret hennes og stå og hviske ganske lavt: pip pip pip pip; men aldri ble hun sint på meg.

Mine små venninner var Josefa og Oletta, barn av fattige fiskerfamilier, de brukte tresko og hodetørklær og strikkede snipptørklær knyttet over brystet med knute i ryggen. Når de kom til meg tok de skoene av og gikk i strømpelesten. Vi hadde det svært morsomt sammen, især når jeg fikk låne Helgas fine dukke «Hildur» som hadde vokshode med ordentlig hår og lyseblå silkekyse – ellers lekte vi med skjell som vi fant i fjæren og pene stener og krusbråt og høvelspon. Om sommeren holdt vi til med lekene våre oppe i en gammel fembøring som stod på land eller nede i fjæren eller oppe på haugen bak huset og om vinteren lekte vi i båthus med grønne runde vinduer i.

Jeg hadde også en venn som het Ole. Han bodde hos en gammel bestefar. En klar høstdag, da bestefaren var oppe i fjellet og lette etter sauer, gikk Ole og jeg ned på kaien for å fiske mort og sild. Jeg var vel en fire, fem år. Vannet var så klart og blankt og vi stod og bøyde oss over rekkverket og så på småmorten som snuste på fiskekroken vår. Så vet jeg ikke av før Ole faller på hodet i sjøen – det var svært dypt der ytterst på kaien og ingen folk i nærheten. Jeg hørte et plask og så en liten tresko som stod igjen ved siden av meg. Jeg skrek og sprang – ilskrek – gled på issvuller og falt og sprang alt hva jeg orket oppover kaien og inn i spisestuen hvor papa satt og spiste. «Ole er druknet» skrek jeg. Alle sammen styrtet ut – mama, papa og drengene og to piker med en skinnfell – mine eldre søsken de var på skolen i stasjonsbygningen, men av mine forferdelige skrik var da lærerinnen også kommet til. Båt ble satt ut. Imens satt mama med meg på fanget inne på kramboden. Jeg var aldeles utrøstelig og skrev uavbrutt. En stund etter kom de bærende med Ole. Han var ved et under blitt hengende på fiskekroken og de fikk liv i ham igjen. Han ble avkledt og pakket inn i skinnfellen og båret opp til huset, hvor vi møtte den gråtende gamle bestefaren som hadde hørt mitt skrik. Nå ble Ole boende hos oss på Steine og fikk det så godt som han aldri før hadde hatt det i sitt liv. Men jeg jeg hadde fått et sjokk og kom meg ikke før flere uker etter. Om natten våknet jeg og skrek «Ole drukner – skynd dere» og midt på dagen likeså, kunne jeg plutselig begynne å rope på Ole. Da vi reiste fra Steine hørte vi ikke mer til Ole, men i 1923 i Narvik kom en dag en lokomotivfører opp på apoteket og spurte om frøken Dyrkoren het Bobbi til fornavn. Det viste seg å være min barndoms lekekamerat Ole – han innledet samtalen ved å si: «De kjenner nok ikke meg igjen, men jeg er Ole, det første mennesket som De har vært med på å redde.»

I Lofoten var den gang en telegrafbestyrer Holst. Han var glad i småbarn – især Håkon og meg – og når han fikk tak i oss, kjælte han med oss ved å stryke sitt ubarberte kinn inntil vårt. Når vi derfor så Holst flyktet vi – en gang opp en stige opp på et tak og en annen gang sprang Håkon direkte på sjøen. Det var en kirkesøndag og mama skulle bære barn til dåpen. Barnet skulle bringes til kirken av vår husjomfru, da prekenenen var slutt, men intet barn kom og presten ventet og ventet. Så kom det bud om at Håkon i redsel for Holst var sprunget på sjøen og at husets folk var opptatt med å bringe ham til sengs. Han ble reddet av noen fiskere som så på. Da barnet endelig var døpt og befant seg i stuen vår, før dets foreldre dro hjem med det, forlangte jeg å få barnet – «Jeg vil også ha en levende dukke»! Jeg kan godt huske hvor alle sammen lo, men jeg selv var ytterst skuffet. 

En meget stor begivenhet i barneårene var bukken «Lasse» som en dag kjørte frem for trappen med en grønmalt vogn og rødt seletøy fra Amerika. Lasse var en meget bestemt herre som alt fra første stund viste sin uvilje mot å bli brukt som trekkdyr. Den satte seg bent ned og den sto på to og den stanget og bar seg, men ble senere dressert til å kjøre vognen. Hver ettermiddag red papa en tur og Håkon og jeg kjørte hver vår gang ved siden av med Lasse; men så fikk den atter en raseriperiode. En dag mama sov middag hadde Magda bundet den fast til en blikkbalje og søvnen ble ikke lang for Lasse satte av sted over stokk og sten med blikkbaljen og laget et spetakkel som kunne oppvekke døde. Den ble til slutt farlig og meget stangvis og en dag jeg spaserte med papa rundt nøstet, fikk jeg se Lasses skinn henge utspent på veggen.

Når, i løpet av de første åtte barneårene alle disse episodene hendte, kan jeg ikke huske – det fortoner seg for meg som en kjede begivenheter av samme dato.

Så var det en vinteraften mama og jeg skulle til nabofiskeværet Stamsund, hvor vi skulle treffe papa og besøke Schønnings. Vi skulle seile dit og hadde med en mann. Da vi kom ut vågen røk det opp til storm og mama så snart at mannen var uvant med seiling og at det bar galt av sted. Vi måtte krysse mot vinden for å nå frem – men i stedet bar det til havs. Jeg husker så godt at sjøen var mørk med hvite kammer og at det ulte i riggen – så sovnet jeg – og mama la meg i bunnen av båten og selv overtok hun seilasen. Mannen ville ikke gi seg så hun tiltvang seg kommandoen over båten med makt og berget oss alle tre. Fra land hadde de iakttatt seilasen og gikk i stor spenning. Et øyenvitne fortalte senere hvilket inntrykk det gjorde på ham å se båten komme vel i havn med mama ved skjøtene og et sovende barn i bunnen av båten.

I Stamsund lekte jeg mest med lille Nils Schønning. Han hadde flotte leker og kulørte gummiballer og han erklærte «Jeg vil bli Bobbis mann»!

Kramboden hjemme på Steine glemmer jeg aldri – der luktet det skråtobakk og svisker og i fisketiden var det alltid pakkfullt av folk på «bua» - i sydvest og sjøstøvler og innenfor disken ekspederte Larsen og Svendsen. Papa hadde sitt kontor innenfor butikken. Alle fiskerne fikk varer og redskap på kreditt ved fiskets begynnelse og det var således et vågsomt lotterispill – om fisket slo til eller ei. Han kjøpte også opp all fisken og fraktet den sydover til Bergen med jekter. Den var da i form av tørrfisk eller klippfisk. Vi utførte også tran fra eget trankokeri og på hundre tønnevis av sild – fersk og salt. Å se et slikt fiskevær under fisket er et broget syn. Fra alle rorbodene rundt vågen og under Steinetind stiger røken til værs og utenfor henger garn til tørk. Store brubarkede garn med grønne glasskuler og store korkbiter og rundt om på gjellene henger fisk. Fiskerflåten ligger og duver på det blåsvarte vann – måkene skriker og flakser rundt om – det syngende nordlandsmål lyder over alt – oljekledte menn i sjøstøvler baser med tønner og redskaper – en skare fiskere står forventningsfullt utenfor postluken, innenfor sitter papa og sorterer posten. Så åpnes luken og navn leses opp. Her! – her! Og armen i været – de skubber seg frem og får sine brev. Fra trankokeriet siver den kvalmende stank av grakse inn over vågen. På en slik dag med landligge dukker husbåtene frem. En flytende butikk malt i alle slags gilde farver og med munnspill-låt om bord. Man tar en en jolle og ror ut til dem – især tjenestepikene er interessert. Fra salsvinduene i annen etasje står vi og ser flåten sette til havs – og vi undres, hvor mange vil komme tilbake. Blir det storm – det er overalt engstelse og spørsmål – jo – så ser vi et seil runde holmen og stryke inn i havn og så kommer de – tungt lastede med ripene like i vannskorpen og fossen om baugen og vi teller båtene og papa drar et lettelsens sukk når alle er i havn – men hver vinter krever sine ofre. Oles far ble der ute.

Jeg har to ganger vært med og dratt sild. Det var om sommeren og det jeg husker står for meg som et maleri. En rødglødende sol over innlandsfjellene og en bred lysende buktende stripe over havet. Flere store nordlandsbåter ved siden av hverandre – oljekledte fiskere som haler og drar de sølvglinsende tunge, fulle garnene inn i båtene – det skvulper om stavnen og du hører glad latter og muntre tilrop fra båtene men jeg er bare en liten tull innhyllet i et skall, som sitter på et voksent fang og det jeg ser blir til et bilde som preger seg inn i erindringen og blir der bestanding.

Men ikke alltid er det surt og barskt og værhardt. Jeg husker somre med båtturer til holmene, kurver med mat – kaffekjele – bærplukking og masse eggsanking og dunsamling og så turene med papa til fyret. Det var svært interessant for der gikk en trapp i selve fjellet med mønjemalt jernrekkverk opp til fyrhuset – der blåste det alltid fryktelig. Jeg var stolt når papa sa: «I dag skal du få slukke fyret for i år». I det hele tatt var jeg et pappabarn og når jeg tenker på barneårene der oppe står han for meg som en vikingetype med langt skjegg og høye sjøstøvler og skinn eller oljehyre. På alle båtene brukte vi ryer i båten i akterstavnen. Disse ble bredt ut over toften og hullet omkring og så hadde vi alltid en to, tre håndfaste rorskarer. Det var en halv mil til Stamsund hvor vi ofte var.

En av fiskeriprestene som var der oppe den gang er pastor Rünning. Han og jeg ble svært gode venner og jeg fikk av ham tilnavnet Sukker-klumpen. Han sendte meg følgende brev:

Skjerstad prestegård, 30-3 – 1896
Kjære Ingeborg!

Du måtte nu ha en riktig hjertelig takk og dertil en egen, fordi du sendte meg et kjært og hyggelig brev! Hvor pen din skriving og så god du er til å sette et brev sammen! Det gleder meg meget å se din … og hvis du gjør stadig … er jeg viss på du vil vokse opp til dine foreldres glede og selv bli lykkelig, når du så dertil giver Gud ditt hjerte. […]

Din hengivne

H. Rünning.

---

Det er et utall av minner som knytter seg til de første barneår på Steine. Slåttonnen foregikk i fjellet – der var omtrent ingen flate jorder – og høyet ble når det var tørt stappet inn i nett til store kuler og rullet ned over fjellet. Her ble de oppsamlet i karmvogner og kjørt til låven, hvor de ble heist opp. Vi hadde foruten alt det annet også gårdsbruk – kyr og hester, sauer og geiter og griser. Min ku het Ingaros og Magdas Magdeløs, Helgas Helgelin og hesten het Stella. Om høsten var det storslaktning. Da holdt de også på i mange uker – for der ble laget opp mat for hele året og nedlagt hermetisk. Vi hadde en nydelig have og papa var en interessert blomstervenn. Hans levkører ble sendt helt til Trondhjem i store stamper og make til kraftige vakre planter har jeg aldri siden sett. Nåletrær fantes ikke. Når julen nærmet seg, var det store spørsmål om det kom juletre i år eller ei, men alltid ble det sagt oss at hurtigruten var forsinket og det ble visst intet juletre i år. Når så den store dagen kom ble vi sendt til sengs tidlig på ettermiddagen og senere påkledt i all vor beste stas og så stod vi forventningsfulle foran storstuedøren etter alderen og det syn som møter oss når døren går opp kan ikke beskrives. I min barnlige fantasi var det en forsmak på himmelen. Aldri sendere har noe juletre vært så strålende – så stort og praktfullt og det var også nydelig pyntet med kulørte kuler og stjerner og girlander – aldri papirstas eller vatt eller godter. Alle tjenerne var inne og fattigbarna rundt omkring og alle fikk gaver. Hver julaften var det fyrverkeri hjemme. Det var det verste jeg visste – jeg stod da godt gjemt i mamas skjørter; men noe jeg var svært glad i var nordlys – og slikt nordlys har jeg heller aldri sett som i Lofoten. Ofte var det orkan og stormflo. Taket ble revet av rorbodene og taksten føk i luften – ovnene ristet. Jeg kan huske flere slike redselsnetter da vi var oppe og ikke kunne ligge. Huset knaket og formelig løftet seg og havet stod i en røyk utover- Pappa helte petroleumsfat fulle av olje på sjøen rundt kaien – da ble det mer smult vann. Jeg kan huske at jeg satt i vinduet på skoleværelset i stasjonsbygningen og at sjøen slo oppover rutene – det har også hendt at vi måtte i båt mellom husene. En yndet fornøyelse var å leke i dragsugfjæren. Sjøen trakk seg langt tilbake utover og fjæren var tørr. Da krøp vi opp på store stener og ventet og så kom dragsuget fossende innover og stenene våre ble øyer, hvor vi satt inntil sjøen gikk tilbake igjen. Det tok bare noen minutter mellom hver gang. Vi falt ofte i vannet, især Håkon – han var en ivrig fisker helt fra han var ganske liten. En dag satt vi på den sleipe, våte trappen ned fra kaien og fisket og vi så fisken komme: men Håkon syntes ikke den bet på fort nok og så bøyde han seg ned for å ta den og gikk på hodet i vannet. Jeg satt ved siden av og så hånden hans komme opp – grep fatt i den og dro ham opp. Det første han sa var: «Du må ikke fortelle det til mama» - og sammen sprang vi oppover kaien, men en lang våt stripe forrådte snart hvor han hadde vært. En annen gang grep han virkelig en stor torsk med bare hendene og ved den anledning hadde han uten lov tatt båt og tatt med meg ut på vågen, hvor vi plasket med hver vår åre og kunne ikke ro. Vi ble reddet av Helga. Torsken hoppet i vannskorpen og Håkon grep den i halen og tok den levende inn i båten.

Halfdans meritter på sjøen er et kapittel for seg selv – han satt blant annet til havs med en flatbunnet lekebåt en gang og kom ut i høy sjø – ble reddet av hjemvendende fiskere.

Det mest interessante av alt var gjøgleselskapene som holdt forestillinger i vårt nøst i fisketiden – levende dukker og sterke menn og kvinner og alt mulig mystisk. Dukkene beveget seg over et forheng og snakket og sang. Jeg trodde på draug og tufler og barnepikene fortalte alle slags forferdelige historier som jeg trodde hvert ord av.

Vi hadde flere guvernanter, frøken Moxnæs, frøken Godager og frøken Kvam. Det var en stor begivenhet når fremmede sydfra kom til oss. Interessert sto jeg og så på at en av lærerinnene pakket ut kofferten sin og jeg utbrøt i begeistring: «Har du stjålet det der?». Helga, Magda, Halfdan og Håkon var ved forskjellige anledninger med sydover til Trondhjem, jeg var for liten. Senere reiste Helga og gikk på skole i Trondhjem.

Våren 1896 flyttet vi fra Steine, etter å ha eid stedet i 18 år. Fiskeriene slo feil år etter år og papa tapte en masse penger. Alle forretningsforbindelser ble litt etter litt avviklet og alle fikk sitt tilgodehavende og så ble det bestemt at vi skulle bo i Trondhjem. Så begynte en travel tid, jeg kan huske hvordan møblene ble båret ut og pakket inn, men størsteparten ble igjen på Steine. Så kom en dag avreisen. Det store skipet lå på vågen og vi rodde til skipssiden og kom om bord. Jeg fattet ikke riktig at dette var avskjeden med barndomshjemmet. Da båten gikk, så vi husene bare i et glimt, så var de skjult bak et nes. Da så jeg at mama gråt, og skjønte at nå bar det mot det ukjente. Vi hadde intet hjem mer.

Turen sydover husker jeg svært lite av, når unntas to nye forklær, som jeg avvekslende pyntet meg med, og innløpet til Trondhjem. Min begeistring tok ingen ende, da jeg så virkelige juletrær stå på marken og vokse som andre dødelige trær. Da vi nærmet oss kaien i Trondhjem, stod tante Thalida og Helga og tok imot oss, men lenge før skipet hadde lagt til ropte jeg «Helga, vet du at reven har tatt pilene (endene) til Bang». Helga gikk i åttende klasse på realskolen. Hun var iført sort blondecape. Ikke før var jeg kommet på land, før jeg begynte å trille på melsekk trillebår og føle meg hjemme.

Så gikk jeg på folkeskolen i annen, tredje og fjerde forklasse og begynte på byens fineste private pikeskole hos frøken Sara Christie i 1900 i femte klasse. I de årene jeg gikk på folkeskolen hadde vi det svært smått. Far var en tid inspektør for forsikiringsselskapet Victoria, Stockholm, men lange stunder hadde han intet. I den første tiden hadde vi enda en masse gode saker fra Lofoten, hjemmelaget hermetikk i massevis og andre husholdningsvarer, men senere måtte vi jo også bruke kontanter og kjøpe i butikken. Da gikk litt etter litt kampen for tilværelsen opp for oss barn. Da jeg i Lofoten ofte hørte mine foreldre snakke om å «få post i Trondhjem» , trodde jeg jeg det dreide seg om forsendelser av brev og aviser og kunne ikke forstå at det var noe å snakke så bekymret om. Nu forsto jeg at vår eksistens berodde på om papa fikk en ny stilling og pengenes verdi. Alt kostet jo penger her, hjemme var det bare å hente på kramboden. En tid spiste jeg middag hos tante Matzow hver dag. I lange tider hadde vi ikke pikehjelp. Mama var alene med husstellet og alt. Jeg husker at Haakon vasket gulvet – ja vi hjalp til alle sammen. Papa tålte ikke motgangen, det var tider vi hadde det svært trist, og vi barn forstod det. Papa fikk omsider en post hos Jacob Halseth på lageret, men gasjen var liten og vi levde meget tarvelig. Tross alt som var tungt i disse år, står mama som en lysende skikkelse. Hun bar alt og alle og intet sted var det så godt som hjemme. Ofte når jeg kom hjem, kunne det sitte fremmede forfrosne fattige barn og koner rundt ovnen – og mama gav dem klær og mat. Om vi hadde det smått, så ble det alltid noe tilovers til dem som hadde det verre. Hun lærte oss gleden ved å gi.

Oppe i «Grænna» som det het, fant jeg venninner og vi lekte med dukker. Mine beste venninner var Mimi Hansen som bodde på kvisten i samme gård og hadde gebursdag på samme dag som jeg – og så var det Aslaug og Sigrid Pettersen, som bodde i etasjen over oss. De hadde ingen mor. Oppe på vårt klesloft hadde vi meget rart – et sant eldorado for barn. Blant annet min dukkestue som mama hadde lekt med da hun var barn. Den var fullt møblert, der var et piano som det gikk an å spille på og fiolette plysjmøbler og rødt silkemøblement av fiskeben, laget av tante Matzow, som var en ren kunstner. I dukkestuen var det ordentlige dører med dørlås og vinduer, tre værelser og kjøkken med hyller og benker og peis. Den var i to etasjer med glassdør foran. Foruten den hadde vi dukkemannen Bajas, som var 74 cm lang, strikket i rød trikot med alle salgs rare greier på. Han hadde skjegg og bart og var kommet fra slektninger i Australia. Magda og Helga var nå vokst fra sine leker, så jeg rådde over to dukkesenger og to dukkevogner foruten et utall av andre morsomme ting. Straks vi kom fra skolen, gikk vi på klesloftet og her lekte vi de morsomste leker og kjørte i selskap til hverandre på de andre klesloftene, hvor Mimi og Pettersens dukker bodde. Vi stappet mat inn mellom tennene på dukkene og vi lekte at de var syke barn eller at de var fine fruer. Ofte kledte vi oss ut og ikk på visitt til alle i gården. Om sommeren kjørte vi dukkevognene like til Lerfossen og hadde med brusflasker med melk og smørbrød. Vi bodde ikke på landet de første årene, men vi vikk være noen uker enten hos Bruhus som alltid bodde innover ved fjorden - enten Malvik eller Vikaunet eller der omkring. Eller vi var på Bergs prestegård hos prosten Bergs, bekjente av oss. Hos Bruhus var det aldri morsomt for barna der sloss bestandig og fikk ris og ville ikke leke, bare gjøre ugagn eller gå på lemenjakt eller forbudte foretagender. Men på Bergs prestegård var det storartet, når unntas alle tuftene og nissene som Olga Berg fortalte meg om. Hun proppen meg med historier om underjordiske og alt som hun hadde sett oppe på gangen der like utenfor det værelset hvor jeg lå. Så i min oppstemte fantasi så jeg huldrepiker som danset og en liten pike akkurat så stor som jeg som de hadde tatt, osv. I vedskjulet satt det nisser med røde toppluer!

Men om morgenen var alt glemt og prestegårdshaven full av eventyr – morelltrær med luftslott i, rips og jordbær og stikkelsebær og alt kunne vi spise, hva vi orket av. Og så fikk jeg avlagt ballpynt etter døtrene til dukkeklær.

Ellers var vi på Munkholmen og ved Lerfossen og i byens omegn i ferien, og forresten bodde vi svært landlig og hadde store grønne marker utenfor. Papa hadde sin store interesse i haven om sommeren og vi hadde blomsterrøtter med fra Lofoten. Vi heiste vann ned fra verandaen i bøttevis og fylte i en stor stamp og vannet haven hver aften.

I kjelleren bodde blinde Jahn med sin døvstumme tante Lise og sin mor, som hadde elefantsyke. Hun døde og kisten var så stor at de måtte ha den ut gjennom vinduet til vår have. Da flyttet Jahn og tanten til en kald kvist i en uthusbygning tvers over gaten. Jahn og jeg ble venner for livet. Hver eneste aften sommer som vinter gikk vi oppover Gløshaugveien. Han var i 40-årsalderen og levde av å lage lissesko. Hans fine, rike familie brydde seg ikke om ham. Han gikk og leiet meg i den ene hånden, stokk i den andre, hodet på skakke og blå briller. Og vi pratet og han var så interessert i dukkene våre og alle våre foretagender og han fortalte også meget. Hver julaften etter at tanten hans døde var han hos oss – ja ellers også. Senere ble det Halfdan og Haakon som spaserte med Jahn . Og nu er det Haakons og Halfdans barn som følger ham.

Jahn fikk plass på Hospitalstiftelsen, giftet seg med bestyrerinnen, vant 1000 kroner i lotteriet og har i sin alderdom sikkert og godt stell. Hver jul sender han oss en flott tårnkake.

Noe av det morsomste jeg visste da jeg var i tiårsalderen var å kjøre barnevogn med ordentlige barn i. Jeg fikk låne unger og tilbragte ettermiddagen på Elgeseter kirkegård med unger i barnevognen. Det hendte ofte at folk kom og kjøpte blomster fra haven vår. Nederst ved stakittet stod høye krysantemum. Bak disse lå vi om sommeraftenene på lur. Vi laget nydelige pakker med trefliser og stein inni og hadde en tynn tråd i pakken. Når voksne kom forbi og tok etter pakken, trakk vi i snoren og lå halvkvalt av latter bak gjerdet. Nu bodde madam Folden i kjelleren. Hun var halt og sint og innbød til erting. Vi stod på vår veranda med fiskesnører som vi slengte inn gjennom hennes vinduer og fisket avleggere og geranier inntil vinduene ble smelt igjen. Men det morsomste var å leke gjemsel i kjelleren inni alle hennes stamper og bak kasser og en gang var Ingebrigt Hansen gjemt inni Foldens bukser som hang til tørk. Når så madammen kom haltende med en stokk, flyktet vi eunder skrik og hyl opp kjellertrappen og siste mann slo kjellerluken igjen med et smell. Vi var fryktelig slemme mot madam Folden. Om ettermiddagen hadde vi også fellesleker rundt i «Grænna» - balleker, kiksekuler og knapper, vipp, parris og flere. Til andre tider lekte vi skole eller butikk inne i gården, eller teater på rullelemmen med entré. Senere holdt vi privat søndagsskole - jeg gikk selv på søndagsskole i Sommerveitens bedehus – vi skrev liketil blad til hvert enkelt barn. Så holdt vi ordentlig basar på pikeværelset vårt til inntekt for fattige på Lamoen og jeg fikk inn mange penger som vi gav til presten. Jeg husker han omfavnet oss og sa noen pene ord.

Om vinteren var det skøytebanen som var hovedinteressen. Der begynte jeg litt etter litt å legge merke til gutter – pene gutter og stygge – og syntes det var svært morsomt å «få losing» av en gutt. Magda sydde en nydelig grønn skøytedrakt til meg pyntet med hvitt klede, hvorpå der var brodert i friske farger. I den drakten gjorde jeg stormende lykke og ble svært fetert, især av Birger Eriksen og Ludvig Nedrehol. B.E. forærte meg en sølvbrystnål i domkirkestil.

Da jeg var tolv år var jeg på iskarneval og forestilte «Nattens dronning» i et selvlaget kostyme. Sort, oversådd med blanke stjerner og en hvit fjærgreie på hodet. Vi danset på skøyter til musikk og en ukjent «herre» bød meg på brus. Ved demaskeringen viste den hemmelighetsfulle fremmede seg å være – Haakon – stor skuffelse og latter!

Like utenfor havestakittet gikk Gløshaugveien og her var den herligste akebakke; men det var forbudt å ake i i veien. Derfor gjorde vi det selvfølgelig nettopp, og det var halve moroa og spenningen, når vi kom til svingen, og der stod politi på «Rørvikhjørnet». En gang ble vi fakket av konstabel Tiller, som tok meg i den ene hånden og kjelken i den andre og det ante meg at politikammeret var målet, men jeg tok resolutt en pose opp av lommen og spurte ham uskyldig om han ville ha et bonbon. Dette var ham visst for frekt, for han begynte å le, forsynte seg og gav meg kjelken tilbake. Han hilser på meg den dag i dag.

Noe jeg hadde en sann redsel for var ildebrann. Det hendte jo svært ofte den gang i all trebebyggelsen og især like før og etter jul, at det var brann, om ikke i nærheten så dog synlig fra der vi bodde. Enten var det smultgryter eller juletrær eller beatriser som tok fyr. Da kunne jeg bli lammet av redsel og ikke få sove på lange tider. Så hendte det en natt av vi ble vekket med ropet «brann» og fant værelset helt opplyst. En gård på den andre siden av porten brant. Det var en grufull opplevelse, som aldri utslettes av erindringen. Jeg husker at det var tre ting jeg først tenkte på å redde, hvis det skulle fatte i hos oss også, og det var 1) den nye blårutetete søndagskjolen min, 2) Ræders verdenshistorie og 3) dukken Erna. Sistnevnte omkom virkelig i flammene noen år senere, da jeg var ferdig med å leke med dukker og hun ble sendt nordover til Vardø til onkel Mads' barn. Hele skipet brant nemlig opp og alle mine kjæreste leker.

Men den natt det brant i Grændsen nr. 10 formørket min tilværelse for lange tider. Vi sto i vår port og var vitne til at to små barn hjelpeløst strakk armene ut gjennom et kvistvindu og ropte «mamma» - men hun var ikke hjemme og hadde dager i forveien vært slem mot barna og låst dem inne. Nu omkom de i flammene. Halvpåkledte mennesker med delvis svidde klær og ram brannlukt søkte tilflukt hos oss og våre værelser luktet brann i lang tid. Da de var blitt herre over ilden, så det fryktelig ut i gaten, og verst var det om aftenen. Jeg husker enda hvordan jeg gyste innvendig når jeg så på det sorte, forkullede huset og hvordan jeg gikk og gruet meg for å legge meg om aftenen.

Tante Thalida, som var lærerinne ved Kalvskinnets skole bodde hos oss dengang. Hun hadde et stort to-fags værelse mot solsiden og her stod vinduene oppe natt og dag, sommer og vinter, for hun hadde vært brystsvak. Samtidig bodde Ivar Jørstad hos oss. Han var sønn av presten Jørstad på Frosta og han gikk i samme klasse som Haakon. Ivar var lang og lite pen og klosset og hans interesse var zoologi. Første dag han kom, så han en veldig edderkopp ute i gården og den opptok all hans interesse. Han holdt Zoologisk tidsskrift og fortalte at om sommeren hjemme på Frosta pleide han å streife om ute i naturen og natten og iaktta fuglelivet. Han kjete alle lyder i naturen. På skolen var han bare så som så og verst i gymnastikk. Hele klassen gav ham ett øre hver, for å få ha, opp i trapesen eller ringene, og så klosset som han var, bidro han til hele klassens latter; men enøringene gjemte han i en svær pengepunkt og når han kom hjem fra skolen, bad han meg hjelpe seg med å sortere enørene og så hadde han tomme fyrstikkesker som han oppbevarte de forskjellige årgangene av enøringene i. Ivar og jeg ble snart fine venner. Vi spilte bezique på verandaenog jeg hørte ham i salmevers - der var han umulig. Han og Haakon tok middelskoleeksamen og Ivar fortsatte i gymnaset og ble student. Begynte i postvesenet men gikk senere tilbake til sin første kjærlighet - vitenskapen - og tok den beste eksamen i sitt slags ved universitetet. Er nå Norges eneste statsmykolog.

Magda var nu guvernante etter en god middelskoleeksamen. Først i Melhus hos Floks og senere på Frosta hos dr. Bendeke. Jeg husker henne som skolepike, hvor vakker hun var og fetert. Når Magda skulle på ball med studenter og teknikere, var det fest bare å se henne i lyserød kjole og hvite lange hansker og med det svære mørkebrune håret oppsatt. Hun ble forlovet med ingeniør Sverre Christensen. Forlovelsen varte i 2 - 3 år og da gjorde hun den forbi og gikk inn i Røde kors. Helga var nu et sted i Mosjøen som husbestyrerinne hos Havigs - senere hos Bruhus og Knofs og deretter kassererske hos fotograf Aune. Hun gikk på handelsskole og fikk post hos A. Dahl - først som kassererske i butikken senere på kontoret som bokholder og har nu vært der i 25 år.

Halfdan dro til sjøs da han var konfirmert. Det hører med til barndommens lyse minner, hver gang han kom hjem fra langfart. Utrolig er alt det han har opplevet og sett og alle de farer han har unngått. En gang var han borte i to år og da han kom hjem uventet, kjente vi ham ikke. Mama spurte ham «Hvor skal De hen med den kofferten, De?» og da han snudde seg, så hun det var Halfdan - høy og sterk og solbrent. Jeg var svært glad i Halfdan, det var et friskt pust hver gang han kom. Angoraskinn, konkylier, korallrev, strutseegg og -fjær, alabastskip og vaser med alabastfrukter og så skipskisten da - og den lukt som var i den. Det luktet sjøvann. Utenpå var den grønnmalt med sorte jernbeslag men inni var den skinnende hvit og i lakken hadde Magda malt en krans av de vakreste norske markblomster. Helga hadde første gang han dro ut skrevet av en masse norske sanger i en bok - den fulgte ham på alle reiser - likeså en bibel. Når han kom, sang han chantier for oss - lange bedrøvelige engelske og norske kjærlighetssanger om utro piker og druknede sjøgutter eller ventende piker og utro sjømenn. Eller det var rørende sanger til mor. Han tok senere styrmannseksamen og skippereksamen og for i lange år på alle verdenshav - ble styrmann og kaptein. Giftet seg med Røde kors-søster Emma Møinichen, fikk tre barn og reiser nu på Nordsjøen, Østersjøen og en og annen tur på Middelhavet og Atlanteren. Haakon begynte like etter middelskoleeksamen på dampskipskontor og var først i Bergenske, siden Vesterålske og nu sitt eget Saltens & Helgelandske. Giftet seg i 1917 med Margrethe, datter av onkel Matz. De har to barn.

Men tilbake til skoledagene:

Da Magda var guvernante på Frosta, ble hun kjent med presten Garbel og det ble bestemt at jeg skulle være på prestegården i sommerferien. Jeg reiste da dit, for første gang alene hjemmefra. Prestegården lå høyt og fritt med en lang allé opp fra veien. Allerede første aften begynte jeg å lengte hjem. Der var tre gutter og jeg lå på samme værelse som dem. Både presten og fruen var hyggelige mot meg, men barna var noen fæle røverunger og jeg kunne ikke komme over min hjemlengsel. Jeg gråt når ingen så det og gikk av og til ned til Gudrun Bendixen og lekte med henne på doktorgården. Magda var reist derfra og var andre steder i ferien. En dag greide jeg det ikke lenger, bad fruen om å få gå på dampskipsbryggen og se på skipet - og dermed rømte jeg.

Samme sommer bodde vi for første gang på landet på Juberg på Frosta og mama måtte da avlegge Gaubels visitt og takke for meg og unnskylde min flukt samt hente mitt tøy. Den sommeren hadde jeg det morsomt og der var mange andre bybarn. Vi ble kjent med familien Kiel og Adolf Kielland som var megen hos Bendekes. Pappa kom bare hver lørdag utover. På hver gård var det kirsebær- og morellhaver - der var det også anledning til å bade og fiske i et vann langt oppe i skogen. Vi var med og kjørte høy og lekte på låven i høyet.

En senere sommer var Helge og jeg i Buviken og bodde hos slektninger av en puke vi hadde. Vi var der i 14 dager. Gikk en dag fra Buviken til Børsen for å se bestefars forhenværende eiendom Ofstad. Det var langt å gå, men vi kom da frem og fikk av gårdens nåværende eier lov å se oss om. Den har vært lensmannsgård i mange år. Det var så rart å tenke på at dette var mamas barndomshjem - enda fantes minner og spor fra de dagene - tapeter og bilder og utskårne skap med bestefars initialer. Mama hadde jo ofte fortalt oss om Ofstad - og om salen og stuene og tingstuen og den deilige haven. Her var naturligvis alle trær nedhugget på bønders vis, men noen gamle kraftige rosenbusker florerte. Vi fikk en stor bukett, som vi gikk på kirkegården med på hjemveien, og satte på besteforeldrenes grav.

En annen sommer hadde Helga, Haakon, tildels også Magda og jeg opphold ved Jonsvannet. Tøyet var kjørt i forveien og vi gikk. Helga medbragte en sykkel. Det var en stekende het dag og vi tok feil av veien, som til slutt oppløste seg i skogen og vi fant hverken frem eller tilbake. Trette var vi etter den lange, varme marsjen. Vi kom til høye skigarder som vi måtte over med sykkelen og alt. Til slutt begynte jeg å gråte, men Helga kommanderte bare «fremad marsj og nu tier du still!» Endelig befant vi oss ved kanten av en stor aker og da brøt et dundrende tordenvær løs. Det regnet ikke med måte, lynte og tordnet og vi måtte frem. Resolutt marsjerte vi gjennom åkeren og kom frem til en gård som viste seg å være akkurat den gården vi skulle bo på. Den lå ikke ved selve Jonsvannet, men ved et mindre vann. Tordenværet var nu like over hodet på oss. Mens vi sitter og drikker kaffe faller kaffekoppen ut av hånden min, og samtidig så vi lynet som en blank ildstripe gå inn gjennom gangen til telefonen. En pike besvimte. Ellers ble intet antent, men det virket svært uhyggelig. Her oppe badet vi og solte oss og hadde noen deilige feriedager.

En annen ferie ble også tilbraft ved Jonsvannets nordre del. Her var båt og vi fordrev tiden med å ro og plukke vannlinjer og går turer. Det var visst også bare i 14 dager. Helga var på denne tid en ivrig fotograf, likeså Haakon. Film eksisterte ikke den gang, så det var en masse arbeid med tunge glassplater.

Jeg gikk nå i åttende klasse på Christies skole ig var flink, men mine venninner var for det meste rike, unge damer og jeg blandet meg ikke meget med dem. Forresten bodde vi ikke i nærheten av dem. Helga Hagen i Lunda hadde hittil vært min beste skolevenninnne og vi fulgtes ad hver morgen, da jeg gikk innom henne. Hun sluttet skolen og jeg bel vennine av Frida Lugg.

Haakon ble konfirmert ig det var dengang nokså smått for oss. Konfirmasjonssøndagen hendte noe skrekkelig. Da vi kom fra kirken, fant vi mama fryktelig forbrendt i kjøkkenet. Hun var hjemme og skulle stelle maten, og da hun snudde steken, spratt kokende saus opp i ansiktet hennes. Det ble sendt bud på doktor og hun måtte legge seg. Tante Thalida forberedte oss på at vi kanskje kom til å miste mama. Hun ble helt ugjenkjennelig. Ansiktet hovnet helt opp og hun led meget. Det ble en trist konfirmasjon. Det var i det hele tatt mye trist som hendte i de årene. Godt var det i alle fall at alle vi barn var friske - når unntatt at jeg var fraværende to måneder fra skolen grunnet vaksinasjonens følger. Hele venstre arm hovnet nemlig opp og samtidig fikk vi en ondartet halsesyke og rosenknuter. Vi hadde selvfølgelig meslinger og en og annen gang «skulkesyke».

Magda var nå guvernante hos presten Bie i Meldalen og da ferien kom, ble jeg invitert dit. Det ble noe av en opplevelse for meg. Først dampskipsturen til Orkedalen. Derfra gikk jeg to mil til Aarlivold skysstasjon og her møtte Magda og Fredrik Bie med hest. Det var en over all måte herlig sommer og meget interessante omgivelser og fra denne sommerferie begynte jeg å utvikle meg legemlig og åndelig.

Selve prestegården, som den var dengang huset jo all den mystikk og romantikk man kunne ønske seg. Den var uhyre lang, i to etasjer, rødmalt og med torvtak som det vokste trær på og foran ned mot veien og dalen lå den gamle ærverdige prestegårdshaven omgitt av en bred og høy stenmur. Like ved muren med vindu til veien lå det fryktede lysthuset, likeledes rømalt og stort, og flere hundre år gammelt. Alle fire vegger var bedekket med navn og årstall, ellers var der intet bohave uten benker langs veggene. Her spøkte det. Fra gammel tid gikk det sagn at en grusom prest hadde stengt to hunder inne her i lysthuset for å se hvor lenge de kunne leve uten mat. Fremdeles høres de ville hylene fra lysthuset av vettskremte bygdefolk i de mørke nettene, når de går forbi, og kjørende pisker på hestene - forresten er det et farlig veistykke videre også, for der prestegårdsalleen slutter begynner kirkegården og utrolige ting er sett og hørt og videre et stykke frem må man gjennom prestmoen, som er berømt for spøkeri.

Tunet på Heldals prestegår er uhyre stort, firkantet, flankert av gamle rødmalte bygninger. Midt på er en jordkjeller med torvtak og bjerketre på taket og like ved er «brudestenen» som de ridende brudene gjennom årene har benyttet, når de steg til hest etter vielsen.

Hit til dette Eldorado og for meg ganske nye verden kom vi så kjørende en deilig sommer-ettermiddag og ut på tunet fra svalen kom presten Bie og «tante Clara», prestens søster og tok i mot oss. Likeså «studenten» Ole Solberg Bie - var en en ren skjønnhet med kullsort krøllete hår. «Er han virkelig student med duskelue», sprurte jeg Magda. Jeg ble utspurt om turen og jeg fortalte at jeg hadde fått følge 12 cm! Oppvover Orkedalen av en ung herre ved navn Garberg som hele tiden underholdt meg med hvor rik hans far var og utpekte alle de største gårdene som tilhørende ham. Likeså inviterte han meg med inn på et meieri, hvor vi drakk fløte uten å betale, for det tilhørte muligens også faren. Til slutt kom vi til det rene Soria Moria slott, som var hans hjem. Her ba han meg bli med inn, så skulle jeg få hvile meg og bli skysset videre eller få låne en sykkel. Jeg sa nei takk. Da prestens hadde ledd i fra seg av mine 12 cm, gikk vi inn og makent til hyggelig hjem hadde aldri jeg sett - skulle jeg virkelig få bo her i mange uker - jeg følte meg overlykkelig. Først fikk vi kaffe i den store lavloftede stuenm hvor alt vitnet om en gammel kultur og god smak - trygghet - lunhet - velvære.

Resten av dagen gikk med til å se seg om, først inne. Hovedbygningen besto i grunnen av to bygninger i samme høyde i hverandres forlengelse. Ovenpå var der gjennomgang men nedenunder skilte en bred gang med stengulv de to husene, og i denne gangen han alt mulig rart fra gammel tid av kirkeinventar - både altertavle og utskårne figurer, engler og apostler og fra denne gangen gikk en overbygget trapp opp til annen etasje. Trinnene bøyet seg av slitasje. Her kunne man om aftene kjenne dødningene gripe seg om anklene når man gikk opp.

I den eldste fløyen nedenunder var en uhyre stor stue som gikk tvers gjennom huset fra gårdsplassen til haven. Her hang noen svære malerier av eldgamle prestefamilier, mann og kone og opp til 13 barn - alle likedan i ansiktet og likedan drakt med pipekraver om halsen. Veggene var ikke panelt, så man så svære hjelker huset var bygget av. Ovenpå dette rom var et tilsvarende soveri, med en seng i hvert hjørne og her humper salig avdøde prestefrue Parelius omkring på sine krykker. I Det hele tatt er dette rommet fullt av mystikk og utallige helt sannferdige hustorier fortelles om klokker som kimer fra dette værelset og så videre.

Men verst spøkte det på bispeloftet, et avlangt gulkalket rom. Da fru doktor Støren var ung pike, lå hun her under et prestegårdsbesøk. Hun våkner om natten og ser en lysende rund flekk på veggen rett imot, hvor bildet av en hjort hang. Først trodde hun noen sto med lampe utenfor og at det var lys fra nøkkelhullet, men da så ikke var tilfelle, tenkte hun det kom fra vinduet - men lys i noen form var ikke å se. Hun stirret på flekken til den lyse morgen. Da dette ble fortalt, visgte det seg at dette var et kjent fenomen og presten besluttet å henge et kristusbilde der istedenfor hjorten. Siden så ingen lysninger mer.

Jeg ble allerede første aften proppet med spøkelseshistorier både av presten og studenten og Fredrik og da presten hadde holdt aftenandakt og vi skulle gå til sengs ovenpå, var jeg rent hysterisk og overspent og så spøkelser i hver krok.

Nå opprant en uforglemmelig tid. Herlig vær var det hver dag og vi kjørte lage turer med gigg oppover og nedover bygden langs elven eller vi gikk fjellturer på Grefstadfjellet og så på soloppgangen. Vi spilte krokket dagen lang eller lå i haven og hadde det deilig. Fredrik satte opp et telt og ba meg ligge der og lese Ben Hur. Vi fråtset i bær i haven og fikk deilig mat hver dag og så mye melk vi ville ha. Ofte var vi hos doktor Størens på Nordli, nærmeste nabo, og vi var ofte med presten i sykebesøk og på oppbyggelse. Om aftenen spilte vi Ludo med presten og om søndagene var i vi den gamle, rare kirken ig hørte på alt det rare presten sa. Tante Clara var en mor for oss alle, kjærlig og god. Da ferien var slutt, var jeg forvandlet fra en mager, blek, sjenert og forkuet skapning til en tykk, rød, freidig og livsglad backfish.

Fra niende klasse husker jeg intet bestemt, annet enn lærer og lærerinnene: Frøken Sara Christie, frøken Asta Storm, frøken Johansen, frøken Bang, frøken Angel, frøken Andersen, frøken Natalie Steen, pastor Glørsen og adjunkt Gundersen. Jeg fikk meget i begge middelskoleeksamensfagene religion og naturfag og jeg hadde et enestående fint herbarium. Hver sommer hadde vi nemlig besøk av onkel Ove - Ove Dahl - Norges blomsterdal, mamas fetter. Han reiste med stipendier og var statsunderstøttet på tokt og botaniserte i alle utkanter av landet og han «forekom hyppig til fjells nordpå», som det sto i floraen. Han vakte tidlig min interesse for botanikk.

Da jeg var ferdig med niende klasse, planla Magda, Helga og jeg en fottur til Trollheimen. Da ingen av oss hadde begrep om hva fjelltur vil si, var også vårt utstyr deretter. Selvfølgelig hadde vi gammeldagse ryggsekker, hvor hermetikkbokser stakk inn i ryggraden på oss, vanntette støvler hadde vi ikke, men gikk avsted i høyhælte knappstøvler - den genre var vår utrustning. Vi tok toge til Melhus og gikk til Krokstad på Høylandet, derfra videre tre, fire mil over Høylandet og Meldalskogen til Meldals prestegård hvor vi overnattet på det omtalte spøkeriværelset. Herfra gikk vi via Å i Meldalen opp til Grindalsseter. Det var en meget varm og anstrengede tur dertil sårbent. Møtte fem Trondhjemsherrer som vi delvis hadde følge av. Overnattet på Vollanseter sammen med de fem. Vi hadde da vært ute i øsende regn og hadde vadet flere elver, våre nye venner var rystet over vår mangelfulle utrustning. Videre neste dag gjennom Svartådalen til Trollheimshytten. Jeg husker det kostet kr 3 pr døgn, hvilket vi syntes var dyrt. Neste dag besteg vi Snota og var de første tre damer som hadde vært der. På veien opp falt Magda ut i en fossende bekk. Da vi ikke hadde snebriller svertet vi oss i ansiktet, særlig rundt øynene. Av bilder fra tures sees at vi hadde lange kjoler og var alt annet enn sportskledd. Vi gikk over store sneflater. Hvilte en dag - og gikk den påfølgende til Rindalen fire mil over fjellet. Hadde først følge en en fører med gevær, han sa at ulv forekom i fjellet. Så begynte vår verste dagsmarsj. Vi støtte på en ihjelrevet sau, vi gikk feil, hadde lite mat, var søkkvåte og nesten ikke såler i skoene, gikk og gikk, ingen varder, ikke hadde vi hverken kart eller kompass. Kom ned en halsbrekkende ur og fant frem til en liten seter, hvor vi fikk mat og ble rettledet m.h.t. retning. Gikk i flere timer, var aldeles utkjørt da vi kom ned til Rindalen og her tok vi inn på et hotell, hvorfra en sinnssyk mann var rømt. Her måtte vi få låne klær mens våre tørket og neste dag bega vi oss avsted i morgensko, da det ikke var noe igjen av skoene våre. Vi så i det hele tatt verre ut enn tatere. Helga gikk i en skidrakt med røde kanter. Intet under da, at vi på vår videre marsj gjennom en dal ble tatt for tater og finnkjerringer så folk gjemte seg på loven et sted vi kom. Oppe på Reisfjellet gikk alle vill og her hadde vi alle tre forskjellige meninger om retningen. Kom sent om aftenen ned til Meldfalen, hvorfra vi gikk en mil landevei og tok atter inn på prestegården, hvorfra vi, grunnet vår drakt fortrakk neste daget i det vi gikk landeveien til Grut, nesten en mil og derfra opp noen halsbrekkende bakker i stekende sol. Våre tøfler var i en skrekkelig forfatning og vi var temmelig slitne allerede da vi begynte oppstigningen. Det ble en lang marsj til Hovin stasjon, vi møtte en mann som idet vi passerte sa «Tri sårføtt tause». Vi sa ikke ett ord og kunne ikke stanse, men måtte bare gå i samme dur hele tiden. Heller ikke snakket vi. Omsider kom vi i hus i nærheten av stasjonen og overnattet. Dette var en lørdag aften. Vi hadde gått 24 mil. Da vi veiet oss på Hovin stasjon hadde vi alle tre lagt på oss og så tross alt godt ut. Neste dag ankom vi til Trondhjem midt i musikktiden på blanke søndags formiddag og vakte alminnelig oppsikt. Vår undertøy var mørkebrunt av myrvann og alt vi hadde på måtte kasseres.

I tiende klasse var jeg meget flittig. Gikk nå for presten. Den kommende vår skulle Halfdan ta skippereksamen, jeg middelskoleeksamen og konfirmeres. Vi hadde fremdeles dårlig råd og meget leit hjemme. Jeg led i stillhet under meget og mangt. Konfirmasjonsundervisningen var lyspunktet i tilværelsen. VI holdt til i sakristiet i Domkirken og hadde stifsprost Skavland. Jeg utmerket megher, og var et sant lys, så stiftsprosten ble oppmerksom på meg og var det et særlig vanskelig spørsmål som ingen klarte, sa han: «Men så kan du da svare Ingeborg Dyrkoren!» Nå hendte imidlertid at Skavland skulle reise til Berlin, til den tyske keiseren sågar, og i hans sted fikk vi Nicolay Theisen. Han var ung, blekfet og sjenert, og det varte da heller ikke lenge før også han ble oppmerksom på meg og opphøyde meg fra å sitte nederst til å sitte aller øverst. Da dertil kom at han utba seg min assistanse til å slukke lyset når vi gikk, unngikk jeg ikke medkonfirmanters hån og sarkastiske bemerkninger. Ja, det gikk så vidt at presten Theisen ville følge meg hjem etterpå og en aften da vi sammen gikk ut av kirkegården hører vi et flerstemmig kor av røster som roper «Fru Theisen!» Dette var det første alvorlige som hendte meg i den retning. Theisen fulgte meg til midt på Elgseter bro, da gikk samtalen i stå og plutselig sa han adjø - gjorde helomvending og gikk og glad var jeg.

Hele pinsen det året satt vi på skolen og tegnet projeksjonstegning og i påsken skrev vi tysk stil. Frøken Christie satte sin ære i at alle fikk en god middelskoleeksamen og hvis det var noen hun var redd for, måtte de gå opp som privatister på en annen skole. Først ble jeg konfirmert og fikk av stiftsprosten 20 kroner - et legat til trengende konfirmanter. Han var også hjemme hos oss og jeg var flere ganger hos ham, også flere år etter. Pastor Theisen skal ha spurt om det gikk an å gå på visitt hos oss, da han fem gange hadde deltatt i konfirmasjonsundervisningen og ville møte meg etter at jeg var konfirmert, men fikk visstnok det svar at det ikke var passende. Så vi så ham ikke mer. Senere hørte jeg at han blant annet var sykehusprest og hadde en sykelig redsel for smitte.

Til konfirmasjonen fikk jeg av Blix’s hvit kjole, av Magda en aldeles nydelig sort kjole og av Helga og de hjemme fin blå kledeskjole med jakke fra Schweitz. Dessuten fin hatt og alt komplett foruten pene presanger. Sølvur og kjede, nåler, hansker osv. Like etter sa lærerinnene «De» til meg og så kom middelskoleeksamen som jeg besto med glans. Meget tilfredstillende i alle muntlige fag. Da vi var oppe i de fire skriftlige samt skriving og håndarbeid, fikk vi av Christien servert en svær kopp sjokolade med fløteskum og ferske wienerbrød hver formiddag. Dette var i 1905, akkurat i de mest kritiske dagene. Halfdan fikk sin eksamen med glans og nå sto vi foran en ny sommer.

Da både Haakon og papa var kjent blant kapteiner og restauratører og lignende, ble det bestemt at vi skulle få en nordlandstur med D.S. Raftsund til Hammerfest. Det var en lastebåt og gikk innom alle steder i leden nordover. Jeg husker meget godt hvordan jeg så ut den gang, svært lyst krøllet hår og alltid kledt i mørkeblått, hvilket kledde meg utmerket. Jeg brukte blå, stive, flate runde luer som satt litt bakpå hodet. Det ble en opplevelsesrik tur på 14 dager. Svært fetert ble jeg av kapten Rød og styrmann Kårbø og postekspeditør Helland. Dessuten av Axel Thorstad som skulle til Karlsøy-presten Erichsen og være huslærer. Han skrev rørende dikt på målet og ga meg, var ellers halvveis blindpassasjer ombord idet han ingen lugar hadde og heller ikke spiste på noen plass. Jeg ble også kjent med en frøken fra Værøy. På nordturen var vi land i Namsos hvor jeg traff en bekjent. Her gikk Ratsund fra meg, gjorde vendereis og hentet meg. Jeg lærte alt mulig rart ombord - kompasset, styrereglene, osv. Og var sånn halvveis matros - stod i vinsjen blant annet. Det var godt vær nesten hele tiden. Kom til Tromsø sent en aften og så Hammerfest bare i et glimt, vi var visst der om natten. På sydtur fryktelig vær utenfor Andøya. Var utover hele Lofoten. Så Steine i et glimt langt utenfra da vi reiste forbi. Var i land på Værøy og Røst, hvorfra jeg sendte telegram hjem trådløst.

Da jeg kom hjem, ble det bestemt at jeg skulle anbringes i gymnaset, jeg var for ung og barnslig til å ta ut som guvernante. Vi hadde forresten ikke råd til å lag meg gå i gymnaset, men jeg tror det var tante Undseth som betalte skolepengene. Nå begynte en helt ny tilværelse, jeg var blitt voksen.

Jeg fikk nå en hel del nye venninner, det var først og fremst Elsa Larsson og Helga Dahl, Klara Siljeseth, Aagot Lehn og Amalie Tangen. Vi begynte sammen i 1.G på latinskolen. For første gang kom jeg i klasse med gutter og fikk bare lærere. Det var spennende. Vi fem «damer» sluttet soss sammen og møttes om ettermiddagen. Vi anskaffet oss sortre fløyelsgymnasiastluer med sølvugle på rød kokarde og lot oss hyppig se i «musikken» om søndagene og onsdagene, og i samfunnet «Fraternitas Nidarosiensis».

Av lærere hadde vi rektor Lossius, overlærer Schøyen, gamle Bugge, overlærer senere rektor Johansen, Harbitz, Barmann, Pedersen og flere. Vi var svært mange i første G og hadde det store hjørneværelset i første etasje mot Munkegaten som skoleværelse. Jeg ble straks kjent med Wigum, Borthen, Brusethm Bøckman og Heide i min klasse og ikke å forglemme Lyche, som jeg satt ved siden av. Senere ble jeg godt kjent med Getz og flere. Det gikk så fort å bli kjent med gymnasiaster i tredje klasse og da i første rekke Per Skarland og Leonhard Holmboe, Reidar Voll og Axel Rønning.

Nå begynte en meget interessant tid. Vi leste lite, men nøt til gjengjeld å være voksen og fetert. Fikk følge hjem fra skolen daglig. Skoleveien ble lagt så lang og krokete som mulig. Jeg gikk for eksempe, hjem via Kristianssten festning og Øvre Allé, over til høyskoletomten på Gløshaugen hvor de nettopp var begynt å grave og lage grunnmur. Det var især Per og Leonhard som var mine venner - de var rivaler - begge skrev dikt som de leverte meg innlagt i bøker i frikvarterene og vekselvis holdt vi stevnemøter. Om ettermiddagen møttes vi på Nordre og havnet hos konditor Erichsen bak Frue kirke, og så var det følge hjem igjen. Så begynte vi på turnparti for gymnasets damer om ettermiddagen. Vi var 12. Else Larsson og jeg var de flinkeste og vi ville ikke sette vårt lys under en skjeppe, men innbød i stillhet alle våre venner og forøvrig hvem som helst av gymnasiastene til, på en gitt aften, å se på. Hele forsamlingen lå skjult oppe på galleriet i turnhallen og stakk hodene opp under øvelsene. Elsa og jeg gjorde «tigerspranget», hoppet bukk og hest , klatret opp til taket og gikk med hodet ned. Men så ble våre tilskuere oppdaget og vår lærer kaptein Hansen etterfulgt av ti rasende damer stormet opp trappen. En ondsinnet gymnasiast hadde stengt døren utvendig og da våre venner ville flykte, kom de ikke ut. Hansen var fykende sint og truet med rapport til rektor og min «venn» Yngve Borthen var da så lumpen å rope «Vi har fått lov av frøken Dyrkoren». Elsa og jeg ble ikke populære blant de andre damene etter dette og neste dag i skolegården, så alle så på det, ble jeg innkalt på rektors kontor og fikk meg en ordentlig tilrettevisning.