Briljant egen genre

• Kornstad Trio 

• Gimle Kino 14. 12.2025

Prøysen, Schubert, Taube, folkemusikk, jazz, julesanger og bel canto. Man tror ikke det er mulig å kombinere disse elementene. Likevel: Ikke bare kan det gjøres, det kan gjøres superelegant. Ettersom det er ikke er enkelt å plassere Kornstad Trio (Håkon Kornstad, Frode Haltli, Mats Eilertsen) i noen genre, må man bare innse at de har skapt en egen. Og på konsertn fikk vi også en bonus: svart-hvitt film om Oslo som vinterby fra 1950-tallet, den optimistiske, pludrende tiden. Før eller senere får denne genren et navn, foreløpig får den klare seg med en anbefaling. Du går ikke uberørt ut fra denne konserten. •  

Gull og galskap

Verden har gått langt videre siden Tove Ditlevsen skrev «Ansiktene» i 1968 ...

ANMELDT

Av Cathrine Th Brundell

... men menneskenes psyke forandres aldeles intet i alle dager, for å parafrasere Sigrid Undset. Derfor er den fortsatt inntrengende god lesning.

Hovedpersonen er forfatter og altså ligner en del på forfatteren. Ektemannen hennes har et forhold med hushjelpen, og hun overmannes av sjalusi og forlatthet. Hovedpersonen får psykose og blir tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Beskrivelsene av sykehuset er nok ikke så oppdiktet. Hverken omgivelsene, sykepleierne eller legene bidrar særlig effektivt til tilfriskningen. Siden hun er så bråkete, flytter de henne inn på et baderom, fordi det fins ikke enerom. Siden hun skader seg selv, legger de henne i belter og medisinerer henne så hun i alle fall blir rolig og sover. Mye av denne behandlingen fins ennå, vil nok mange si, over femti år etter. Når vi leser romanen i dag, er det kanskje mest slående hvor lite interessert leger og personale er i årsaken til psykosen. Avstanden mellom pasienter og ansatte er enorm. Dette, og en klokkertro på at passivitet og ensomhet er den beste kuren, er det mest historiske trekket ved romanen.

Men som nevnt, havarerte ekteskap og hallusinasjoner er tidløse. Tove Ditlevsens skrivekunst likeså. Det nærgående portrettet av en kvinne som riktignok utad er vellykket, men som kjenner seg som fullstendig mislykket selv, skal man være ganske forsteinet for ikke å bli grepet av. Romanen er dessuten pepret av Ditlevsens mangfoldige metaforer og språklige overraskelser, som «… og angsten slo igjen ned over henne som haukevinger over en hønsegård». Teksten er til å bli glad av, selv om temaet er alvorlig og smerten er synlig. •

En venn for livet

Redningsaksjoner skjer på mikronivå.

KOMMENTAR

Tekst: Cathrine Th. Brundell

"For Lars Elling ga seg ikke, selv om det ble helt tyst fra vennen. Han sendte meldinger jevnlig, selv om svarene ofte uteble."

Setningene over er fra temasaken i Magasinet Psykisk helse, om vennskap. Dette vennskapet ble livreddende – i ordets rette forstand – forteller Stian Carstensen og Lars Elling i intervjuet. Carstensen hadde alvorlige planer om å ta sitt eget liv. Men vennen ga seg altså ikke, og ønsket om å ende sitt liv gikk over.

Selvmord er et av de mest presserende samfunnsproblemene vi har. Hver uke mister vi 13 personer i selvmord her i landet, om lag to hver dag. Hver eneste dag.

Løsningen for Carstensen ble en venn. Helsedirektoratet kaller det sosial støtte, Folkehelseinstituttet sier at vennskap er en viktig kilde til økt livskvalitet. I praksis er venner og nære relasjoner buffersonen mot hagl, nedbør og storm. Alle opplever det før eller senere, enten på
jobben, skolen, i familien eller alle steder på en gang. En venn kan hjelpe deg gjennom alt det.

Samtidig vet vi at ikke alle har venner som kan stille opp alltid. Derfor kan vi ikke uten videre overlate det selvmordsforebyggende arbeidet til venner. En nasjonal innsats mot selvmord fins, og det er bra. (Særlig om det er satt av penger til tiltakene og det er dokumentert at de hjelper.) Mange tiltak er satt i gang, som kartlegging, forskning og opplysningskampanjer, men antall selvmord går fortsatt ikke ned. Så hva er det vennen gir, som ikke handlingsplaner, folkehelseinstitutter og nullvisjoner stiller opp med?

Håp der og da.

Mens forebygging skjer på gruppenivå, som det heter, skjer rednings­aksjoner på mikronivå, i den enkelte leiligheten, på den enkelte benken i parken, i den enkelte sms-en. Vi har ikke tall for hvor mange som er reddet på denne måten, men det er ikke vanskelig å forestille seg at det er en del, og det er like viktig hver gang. Det burde regnes inn i bruttonasjonalproduktet.

Vi kan alle trenge den vennen en gang, og vi kan alle være den vennen. Det er kanskje den viktigste innsatsen for å stille det vi må kalle en storm, i et av verdens lykkeligste land. •

Fortellingens kraft

Usynliggjøring, mobbing og manglende forståelse er drivere for psykisk helse-problemer. Sterke enkelthistorier viser at det likevel kan gå bra. Mye kan bedres med mer kunnskap.

• KOMMENTAR

Av Cathrine Th. Brundell

føle seg oversett, ikke tatt på alvor, ikke bli trodd på – dette opplever personer med funksjonsnedsettelser regelmessig, forteller forfatter

i dette nummeret. Han har opplevd det selv, og han har skrevet om det i flere bøker. Å være annerledes innebærer mye smerte, som han imponerende nok også bruker litterært.

Som et merkelig sammenfall viser reportasjen om

at det går an å leve nesten som før, til tross for at man ikke kan bruke bena. Vesetrud er tilbake i eliten i motocross, med god hjelp og fiffig tilrettelegging. Men også han forteller om å bli møtt på en helt annen måte når han sitter i rullestol: «Du blir jo møtt som hjerneskada». Ryggmargsskadde har høy risiko for å bli isolert og deprimert, det er ikke rart om hans opplevelser er representative.

Mobbing og usynliggjøring er sterke drivere for dårlig psykisk helse. Det samme er naturligvis å ikke bli tatt på alvor. I

forteller også intervjuobjektet en sterk historie om ikke å bli tatt på alvor. Martine Hansen ble tvangsmatet i barnehagen, og hun tror det kunne skjedd i dag.

Felles for disse tre er personer og miljøer rundt dem som mangler kunnskap. Når enkeltpersoner står fram, slik disse tre gjør, henter de mer effektivt fram det empatiske i oss alle enn noen statistikk over psykiske diagnoser. Når de forteller slik, skjønner vi det jo. Vi forstår hvordan det er å være utenfor, vi kjenner hvordan ensomheten og angsten spiser seg inn, og vi føler det urimelige og det urettferdige.

Så kan vi likevel spørre, hvorfor må det slike sterke enkelthistorier til for at vi skal se diskriminering og usynliggjøring? Ansvaret for manglende eller sviktende kunnskap ligger ikke hos Martine, Bjørn eller Jonas. Det ligger hos alle, i det vi kaller samfunnet, som i bunn og grunn også består av enkeltpersoner. Forhåpentligvis blir historiene lest og kunnskapen spredt til skoler, barnehager, helsevesen og myndigheter. Kunnskap er det eneste som hjelper. •

Vold er ikke en privatsak

KOMMENTAR

Rettssaker om vold i familien forekommer ganske ofte i Norge, mye hyppigere enn vi liker å tro. Kroppsskade, kroppskrenkelse eller grov kroppskrenkelse går det gjerne under. De fleste slike saker blir ikke omtalt offentlig. Men når det er en kjent, tilsynelatende vellykket familie det handler om, blir det overskrifter og oppslag av det. Det kan man ha ulik oppfatning om. Man kan oppfatte pressedekningen som utidig grafsing i kjendisers liv. Men det gjelder å se forbi dette i og for seg gyldige argumentet. Vold er et stort og ofte mørklagt samfunnsproblem. Den trenger å belyses. 

I virkeligheten kan det også ligge ganske mye vold og overmakt i saker som handler om samlivsbrudd, samværsrett eller andre familiesaker. For vold er så mye mer enn slag og spark, som psykologspesialist og voldsforsker Per Isdal påpeker. Nesten alltid vil psykisk vold være langt mer viktig og tilstedeværende enn fysisk, sier han i et intervju her. Og vold i alle former kan føre til angst, konsentrasjonsvansker, søvnforstyrrelser og vansker med nærhet, for å nevne noe. Mange drøyer med å fortelle om vold og overgrep, de fleste venter mange år. En av årsakene kan være at man ikke skjønner at det er psykisk vold man er utsatt for: At en som er glad i deg også utsetter deg for vold, kan være vanskelig å erkjenne. En annen grunn kan være at man ikke vil fremstå  som et offer. Der har kjendiser et fortrinn. De har allerede en posisjon som ikke tillegger dem en offerrolle. Vi trenger et ansikt for å se vold som noe mer enn et fenomen på gruppenivå. Kjendisene gjør faktisk en viktig jobb her. For det er den enkelte det går ut over, når volden ikke snakkes om, eller pakkes inn i taushetsplikt og hensyn til privatlivets fred. Først når vi ser på hvordan vold og makt brukes i vanlige familier og relasjoner, kan vi ta tak i den og redusere den eller kanskje til og med fjerne den. Det er målet. Første skritt er opplysning. •

Første gang publisert 15. juni 2025

Funker - funker ikke

• KOMMMENTAR

Tekst: Cathrine Th Brundell

«Alt handler om å få til en allianse, hvilken terapi som brukes er ikke så viktig.» Dette har vært en rådende oppfatning om psykoterapi over lang tid. Men som alle rådende oppfatninger bør den sjekkes. Er det så enkelt?

Magasinet Psykisk helse har tatt den sjekken, og svaret er nei, det er ikke så enkelt. Samlebegrepene psykoterapi og samtaleterapi dekker en rekke ulike metoder: psykodynamisk terapi, atferdsterapi, emosjons­fokusert terapi, for å nevne noen. Noen av dem fungerer bedre for visse ut­fordringer og noen for visse lidelser. Dette er det dokumentasjon for. Enkelte typer terapi fungerer kanskje uten at det fins dokumentasjon for det, og andre igjen kan faktisk være skadelige. Spørsmålet blir da: Hvordan kan man vite hva som hjelper akkurat en selv?

Som det går fram av temasaken i dette nummeret, er det i overkant sammensatt. En faktor som kompliserer ytterligere, er at man i størstedelen av landet heller ikke lenger kan velge psykolog selv. Du får en henvisning av fastlegen, som skal inneholde en grundig kartlegging med tegn på alvorlig psykisk lidelse, funksjonsnivå, dine ressurser, din familiesituasjon, og ikke minst svar på om du vil være i stand til å dra nytte av behandling.

Dernest finner ditt distriktspsykiatriske senter en psykolog med kommunal avtale som har ledig time (hvis det vurderes at du har rett til helsehjelp). I virkeligheten er det ikke en stor gruppe med åpne psykologtimer å hente fra, så i praksis må du nok vente en stund, og så ta den psykologen som har ledig først. Spørsmålet om hvilken type psykoterapi som vil hjelpe akkurat deg, er ikke behandlingen kommet til ennå. Det kommer kanskje først underveis.

Som regel går det bra. De aller fleste får hjelp, når de først får en behandling hos psykolog. Men det er altså gruppen som ikke får det bedre, det handler om. Noen finner veien til det private markedet og får den hjelpen som trengs der, noen blir gående lenge uten å bli bedre, kanskje også sykere. Ingen av disse løsningene er veldig gunstige etter vår mening. Det må være mulig å finne en organisering av offentlig helsehjelp som tar opp i seg den kompleksiteten ulike terapier representerer og den uhensiktsmessige bruk av tid og penger terapi som ikke virker utgjør. •