Kornstad Trio
Gimle Kino 14. 12.2025
Prøysen, Schubert, Taube, folkemusikk, jazz, julesanger og bel canto. Man tror ikke det er mulig å kombinere disse elementene. Likevel: Ikke bare kan det gjøres, det kan gjøres superelegant. Ettersom det er ikke er enkelt å plassere Kornstad Trio (Håkon Kornstad, Frode Haltli, Mats Eilertsen) i noen genre, må man bare innse at de har skapt en egen. Og på konsertn fikk vi også en bonus: svart-hvitt film om Oslo som vinterby fra 1950-tallet, den optimistiske, pludrende tiden. Før eller senere får denne genren et navn, foreløpig får den klare seg med en anbefaling. Du går ikke uberørt ut fra denne konserten. •
Publisert 15. nov. 2025IMPULS
Cathrine Th. Bundell
Å sette sammen bitene
Martin Eia Revheim
Cappelen Damm 2022
Martin Eia-Revheim vokste opp i en familie med et pent ytre og et mørkt indre. Men her er det han som forteller historien.
– Har du først blitt slått én gang, så vil frykten for at det skal skje igjen bli sittende resten av livet. Så det blir ikke en konkurranse om hvem som har opplevd mest vold over mange år.
Dette sier Martin Eia-Revheim som har skrevet bok om oppveksten med en voldelig far. «Poenget er at vi aldri kunne føle oss trygge», skriver han. Barndommen var preget av fysisk vold så vel som psykisk terror fra faren, som var prest og tilsynelatende velfungerende i samfunnet. Å sette sammen bitene, heter boken, som ikke setter sammen noen biter i seg selv, men som forteller brokker fra Martins barndom, ungdom og voksen alder. Noen av disse bitene er fra farens fyllekuler, legemiddelmisbruk, juling, trusler og manipulering. Andre er Martins tvangsinnleggelser, selvmordsforsøk og selvskading.
«Min historie om vold, skam og reparasjon» er undertittelen. Den er ikke helt representativ. Reparasjonen tar mindre plass enn volden, og skam er det svært mye av i denne historien, som kommer mange tiår etter. Forskning viser at barn som er utsatt for overgrep i snitt venter 17 år før de forteller. Barn forteller ikke der og da om hva som skjer til andre, heller ikke forfatteren som gutt. Martin og moren fablet om måter å drepe faren på, for endelig å få en slutt på terroren, når de gang på gang forskanset seg med nødrasjon og lommelykt i et låst rom.
Flere utgivelser
Eia-Revheims bok er bare en av flere som handler om vold hjemme. Hvis det likevel hadde vært en konkurranse, hadde han nok kommet høyt opp på rangeringen, selv om det er tett i oppløpet. For noen år siden ga Leonard Ibsen ut boken Jar om stefaren som mishandlet ham, og hans egen forlengelse av historien med vold mot sin kone i voksen alder. Leonard Ibsen kaller det «voldsarven». I et intervju med NRK i forbindelse med utgivelsen beskriver han avmakten han følte da stefaren slo. «Det var en følelse av å ha oddsene imot og måtte stå ekstra mye på for å finne sin plass. Jeg prøver å beskrive skadevirkningene av vold», sier han til NRK.
For vel ett år siden, laget filmstudent Silje Vesterhagen film om samtalen med kjæresten etter at han hadde banket henne opp, under tittelen Sammen i mørket. I løpet av filmen forstår vi hvor alvorlig hun er skadet og hvor lite han angrer. Alt er klipp fra samtalen etterpå mellom dem over telefon, hvor distansen er understreket av at han er i Sverige, hun er i Norge. I intervju med Magasinet Psykisk helse sier Vesterhagen at kjæresten spiller på følelsene hennes, han manipulerer: – Ofte blir selve volden visket ut med tiden, siden det har vært en forelskelse først. Så kommer usikkerheten og da blir det vanskelig når man tar opp kontakten igjen. Man kan bli lurt tilbake i nettet. I samtalen vår ville jeg vise denne usikkerheten.
Barndommen varer
Både Vesterhagens film og Eia-Revheims og Ibsens bøker er kunstneriske uttrykk for det lege Anna Luise Kirkengen viser i Hvordan krenkede barn blir syke voksne, fra 2005. Etter hvert har denne kunnskapen blitt mer utbredt, kanskje til og med helt allmenn. Vold skader – når det skjer, og lenge etterpå. Skillet mellom psykisk og fysisk skade blir kunstig og mindre relevant i dette perspektivet.
I Norge er det ikke lov å slå barn. Akkurat hvorfor er kanskje ikke så kjent, bortsett fra at FNs barnekonvensjon gjelder. Den er god, men i tillegg er en dom fra Høyesterett så sent som 2005 betydningsfull. Det var her retten trakk skillelinjen mellom refselse (som er lov) og vold (som ikke er lov). Én ting er å ruske i barnet ditt, eller ta tak i skuldrene og si noen alvorsord, en annen er altså å slå for å markere noe, eller særlig å planlegge det. «Når far kommer hjem, får du juling» er virkelig helt forbudt. Norsk institutt for menneskerettigheter ga nylig ut rapporten Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Den starter med å konstatere at det fortsatt er mange barn som opplever dette hvert år, også i Norge. Rapporten gjennomgår hvilke menneskerettslige verktøy som gjelder, blant annet Grunnloven og Menneskerettskonvensjonen. Både staten og enkeltpersoner har plikt til å avverge vold og overgrep mot barn.
Rettsvesenet
Jeg har aldri hørt om noen som er uenig i barnekonvensjonen, menneskerettskonvensjonen eller Grunnlovens «Barn har rett til vern om sin personlige integritet» som gir barn rett til beskyttelse mot alle former for vold.
Like fullt utsettes barn over hele landet for vold i ulike former. En nokså rask titt på tiltaler og dommer i landets tingretter dokumenterer det. Dommer er offentlige i Norge, som en del av demokratiet. Likevel vil jeg ikke anbefale å gå inn i tiltalene og domsavgjørelsene. Disse dokumentene er rystende lesning. Voksne forgriper seg på barn og unge over hele landet. Og dette er det mest sjokkerende: Overgriperne er ikke uvanlige mennesker, tvert imot. De bor i leiligheter, i eneboliger, i byer og småsteder, i øst, vest, nord og syd. De har vanlige yrker, som prosjektledere, byggearbeidere eller helsearbeidere. De virker helt representative for befolkningen. De kan være naboen din, kollegaen din, frisøren din, for ikke å si familien din.
Hvem er barna?
Om de utsatte barna står det ofte lite i dommene, utover navn og alder. Vi kan spekulere på hvem de er, hvordan de har det på skolen, om de har venner, om de har fritidsaktiviteter. Hvordan går det senere? To av disse barna var Martin Eia-Revheim og Leonard Ibsen. Mens Martin tar frustrasjonen ut på seg selv, tar altså Leonard den videre. Ingen av delene ser ut til å ha god effekt.
Alle har rett til å fortelle sin historie. Faren til Martin Eia-Revheim kan ikke fortelle sin versjon av den. Til slutt blir han dømt og settes i fengsel. Eter soningen forkommer han i en kommunal leilighet, ensom, alkoholisert og nedbrutt. Eia-Revheim gir ikke noe klart svar på hvorfor han var som han var, dette er en av bitene han ikke setter sammen.
Det vi vet er at noen blir dømt for overgrepene, noen blir dømt for noe av det de er tiltalt for, og noen blir aldri tiltalt. Vi vet også at vold og seksuelle overgrep øker risikoen for PTSD, posttraumatisk stresslidelse. Det er ikke sikkert at de fem prosentene av befolkningen som er diagnostisert med PTSD har vært utsatt for overgrep og vold. Heller ikke er det sikkert at det bare er fem prosent av befolkningen som har vært eller er utsatt. Mest sannsynlig er det mange flere. Mange som befinner seg et sted i de 17 årene før de forteller.
Kanskje er en kunstnerisk bearbeidelse en god måte å forsone seg med sine opplevelser. Martin Eia-Revheim er ikke den første som har skrevet om en voldelig far. Han blir trolig ikke den siste heller. Men boken hans gir grunn til et ørlite håp om at verden går framover. Det er tross alt seierherrene som skaper historien. Kunnskap om at det skjer, at det skjer overalt og i alle samfunnslag er første skritt. •
Andre kilder: Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt, Norges institutt for menneskerettigheter 2022. Jar, Leonard Ibsen, Tiden 2015. Sammen i mørket, Film av Silje Vesterhagen. Norges domstoler.Første gang publisert 21.07.22
Ansiktene
Av Tove Ditlevsen
Oversatt av Hilde Lyng
Forlaget Oktober, 2022
Verden har gått langt videre siden Tove Ditlevsen skrev «Ansiktene» i 1968 ...
ANMELDT
Av Cathrine Th Brundell
... men menneskenes psyke forandres aldeles intet i alle dager, for å parafrasere Sigrid Undset. Derfor er den fortsatt inntrengende god lesning.
Hovedpersonen er forfatter og altså ligner en del på forfatteren. Ektemannen hennes har et forhold med hushjelpen, og hun overmannes av sjalusi og forlatthet. Hovedpersonen får psykose og blir tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Beskrivelsene av sykehuset er nok ikke så oppdiktet. Hverken omgivelsene, sykepleierne eller legene bidrar særlig effektivt til tilfriskningen. Siden hun er så bråkete, flytter de henne inn på et baderom, fordi det fins ikke enerom. Siden hun skader seg selv, legger de henne i belter og medisinerer henne så hun i alle fall blir rolig og sover. Mye av denne behandlingen fins ennå, vil nok mange si, over femti år etter. Når vi leser romanen i dag, er det kanskje mest slående hvor lite interessert leger og personale er i årsaken til psykosen. Avstanden mellom pasienter og ansatte er enorm. Dette, og en klokkertro på at passivitet og ensomhet er den beste kuren, er det mest historiske trekket ved romanen.
Men som nevnt, havarerte ekteskap og hallusinasjoner er tidløse. Tove Ditlevsens skrivekunst likeså. Det nærgående portrettet av en kvinne som riktignok utad er vellykket, men som kjenner seg som fullstendig mislykket selv, skal man være ganske forsteinet for ikke å bli grepet av. Romanen er dessuten pepret av Ditlevsens mangfoldige metaforer og språklige overraskelser, som «… og angsten slo igjen ned over henne som haukevinger over en hønsegård». Teksten er til å bli glad av, selv om temaet er alvorlig og smerten er synlig. •
Publisert 01.08.22Bøker
Tore Westre: Det er best sånn, Tiden Norsk Forlag, 2023
Anna Fiske: Havet, No Comprendo Press, 2023
Drømmen om den fraværende kvinnen sier mye om lengsel, kommunikasjon og om tiden vi lever i.
IMPULS
Tekst: Cathrine Th Brundell
Lille Anna går til havet med mor, beundrer mor, leker i sanden ved siden av mor som soler seg og ser på bølgene med mor. Voksne Anna går til havet, steinene og skjellene når mor er borte.
Anna Fiskes Havet er en bildebok for voksne. Teksten er svært knapp, men full av metaforer og symboler, på samme måte som illustrasjonene bugner av skjell, sand, fjær vind, vann og vær. Selv om den altså heter Havet, handler den like mye om moren hennes, eller fremfor alt minnet om og lengselen etter henne. Boken er selvbiografisk og spenner over mange år
Tore Westres roman Det er best sånn handler også om en kvinne som ikke er der. Hun er jeg-personens samboer, men hun er også den dypt savnede moren til gutten deres. Perspektivet er ulikt og fraværet har ulike følger, men savnet og lengselen ligner. Westre er debutant i romanformen, men har tidligere skrevet noveller (blant annet vinnerbidrag i skrivekonkurransen her i Magasinet). Det bærer fortellingen preg av, den er ganske fortettet og komprimert.
Den mannlige fortelleren i Det er best sånn klarer ikke å snakke med sønnen om moren, utover «hun er død». Han klarer i grunnen ikke mye mer enn å levere og hente i barnehagen, møte opp på jobben, og de mest basale hverdagsoppgavene. I tillegg til å følge gutten til svømmehallen eller ut i regnet. Savnet spiser ham tydelig opp og hverdagen blir så uoverkommelig at barnevernet blir koblet inn.
Tilsynelatende er de helt forskjellige disse to bøkene, likevel har de noe grunnleggende felles. Begge handler om lengsel, om vann og om en fraværende kvinne eller mor.
Blåtoner
Vann har lenge vært metafor for kvinne i vestlig litteratur. Vannet er mykt, omsluttende, vakkert og kanskje farlig. Fiske sier det slik: «Havet kan være nådeløst og selvopptatt. Men det er urettferdig å tenke sånn, du er jo bare et hav.» Som for å understreke sammenhengen skriver hun at blå er morens farge, og hun holder en gjennomgående blå tone i store deler av boken. Også den ensomme pappaen hos Westre tar sønnen med til vann: til svømmehallen, til en innsjø og til regnværet. Sønnen svarer med å tre «svømmebrillene tilbake over øynene, dukker hele hodet under vann».
Snakker ikke sammen
Det er best sånn går dypt inn i hvor vanskelig verden blir om man ikke klarer å kommunisere. Jo tausere pappen blir og jo mer han blir fremmed for seg selv og omverdenen, jo mer mister han kontakt med barnet. Guttens reaksjon er å trekke seg mer unna, å søke fellesskap andre steder. På slutten er faren alene i svømmehallen, mens sønnen symbolsk nok er tilbake hos moren. Hos Anna Fiske er moren gått i ett med havet og steinene. Anna selv tar på seg morens blå kjole og går til det blå havet, og alt går opp i alt.
Skal man prøve å lære noe av disse to bøkene, må det være at bare kommunikasjon hjelper i lengselen. Anna snakker med moren, selv etter at hun er død, og finner en lykke. Westres ensomme mann lukker seg inn i seg selv, og mister begge personene i livet sitt. Bøkene er sterke på hver sin måte, og begge drar deg inn i en verden av sand mellom tærne og bølger av savn. Samtidig er det noe alarmerende ved at ingen av dem utfordrer koblingen mellom kvinne og vann. Metaforen fastholder et bilde av kvinnen som naturvesen: myk, uberegnelig, noen ganger omfavnende og glitrende, men også farlig. Dette er ganske konservativt, for å si det forsiktig. Man kan kanskje si at disse bøkene bare er individuelle kunstneriske uttrykk fra to forfattere. Men kunst dokumenterer samtiden, inkludert bildet av kvinnen. •
Første gang publisert 14.08.23
Redningsaksjoner skjer på mikronivå.
KOMMENTAR
Tekst: Cathrine Th. Brundell
"For Lars Elling ga seg ikke, selv om det ble helt tyst fra vennen. Han sendte meldinger jevnlig, selv om svarene ofte uteble."
Setningene over er fra temasaken i Magasinet Psykisk helse, om vennskap. Dette vennskapet ble livreddende – i ordets rette forstand – forteller Stian Carstensen og Lars Elling i intervjuet. Carstensen hadde alvorlige planer om å ta sitt eget liv. Men vennen ga seg altså ikke, og ønsket om å ende sitt liv gikk over.
Selvmord er et av de mest presserende samfunnsproblemene vi har. Hver uke mister vi 13 personer i selvmord her i landet, om lag to hver dag. Hver eneste dag.
Løsningen for Carstensen ble en venn. Helsedirektoratet kaller det sosial støtte, Folkehelseinstituttet sier at vennskap er en viktig kilde til økt livskvalitet. I praksis er venner og nære relasjoner buffersonen mot hagl, nedbør og storm. Alle opplever det før eller senere, enten på
jobben, skolen, i familien eller alle steder på en gang. En venn kan hjelpe deg gjennom alt det.
Samtidig vet vi at ikke alle har venner som kan stille opp alltid. Derfor kan vi ikke uten videre overlate det selvmordsforebyggende arbeidet til venner. En nasjonal innsats mot selvmord fins, og det er bra. (Særlig om det er satt av penger til tiltakene og det er dokumentert at de hjelper.) Mange tiltak er satt i gang, som kartlegging, forskning og opplysningskampanjer, men antall selvmord går fortsatt ikke ned. Så hva er det vennen gir, som ikke handlingsplaner, folkehelseinstitutter og nullvisjoner stiller opp med?
Håp der og da.
Mens forebygging skjer på gruppenivå, som det heter, skjer redningsaksjoner på mikronivå, i den enkelte leiligheten, på den enkelte benken i parken, i den enkelte sms-en. Vi har ikke tall for hvor mange som er reddet på denne måten, men det er ikke vanskelig å forestille seg at det er en del, og det er like viktig hver gang. Det burde regnes inn i bruttonasjonalproduktet.
Vi kan alle trenge den vennen en gang, og vi kan alle være den vennen. Det er kanskje den viktigste innsatsen for å stille det vi må kalle en storm, i et av verdens lykkeligste land. •
Første gang publisert 25.09.24Når man har bygget et tilbygg for nær naboen, bygger man på en brannvegg. Når balkongen krager for mye ut, lager man støttepilarer under. Det kalles avbøtende tiltak i byggebransjen.
I hverdagen er det slik: Man jogger for å forebygge benskjørhet, svømmer for å holde artrosen i sjakk, leser bøker for å holde hodet klart, tar tran for ikke å bli forkjølet, leser aviser for å kunne følge med i diskusjoner, prater med naboer og bekjente for ikke å bli sprø, spiser regelmessige måltid for å holde energien ved like og sover om natten for å holde ut dagen. Kompenserer for livet. •
Publisert 11.12.2025Usynliggjøring, mobbing og manglende forståelse er drivere for psykisk helse-problemer. Sterke enkelthistorier viser at det likevel kan gå bra. Mye kan bedres med mer kunnskap.
KOMMENTAR
Av Cathrine Th. Brundell
føle seg oversett, ikke tatt på alvor, ikke bli trodd på – dette opplever personer med funksjonsnedsettelser regelmessig, forteller forfatter
i dette nummeret. Han har opplevd det selv, og han har skrevet om det i flere bøker. Å være annerledes innebærer mye smerte, som han imponerende nok også bruker litterært.
Som et merkelig sammenfall viser reportasjen om
at det går an å leve nesten som før, til tross for at man ikke kan bruke bena. Vesetrud er tilbake i eliten i motocross, med god hjelp og fiffig tilrettelegging. Men også han forteller om å bli møtt på en helt annen måte når han sitter i rullestol: «Du blir jo møtt som hjerneskada». Ryggmargsskadde har høy risiko for å bli isolert og deprimert, det er ikke rart om hans opplevelser er representative.
Mobbing og usynliggjøring er sterke drivere for dårlig psykisk helse. Det samme er naturligvis å ikke bli tatt på alvor. I
forteller også intervjuobjektet en sterk historie om ikke å bli tatt på alvor. Martine Hansen ble tvangsmatet i barnehagen, og hun tror det kunne skjedd i dag.
Felles for disse tre er personer og miljøer rundt dem som mangler kunnskap. Når enkeltpersoner står fram, slik disse tre gjør, henter de mer effektivt fram det empatiske i oss alle enn noen statistikk over psykiske diagnoser. Når de forteller slik, skjønner vi det jo. Vi forstår hvordan det er å være utenfor, vi kjenner hvordan ensomheten og angsten spiser seg inn, og vi føler det urimelige og det urettferdige.
Så kan vi likevel spørre, hvorfor må det slike sterke enkelthistorier til for at vi skal se diskriminering og usynliggjøring? Ansvaret for manglende eller sviktende kunnskap ligger ikke hos Martine, Bjørn eller Jonas. Det ligger hos alle, i det vi kaller samfunnet, som i bunn og grunn også består av enkeltpersoner. Forhåpentligvis blir historiene lest og kunnskapen spredt til skoler, barnehager, helsevesen og myndigheter. Kunnskap er det eneste som hjelper. •
Første gang publisert 07.11.23Kjære terapeut
Alex Dahl
Kagge forlag, 2025
KORT ANMELDELSE
Alex Dahl er en dreven thriller-forfatter som vet akkurat hva hun gjør.
Kjære terapeut handler naturligvis om en terapeut og hennes omgivelser. Her er det stereotypiske livet på Oslo vest, med ett glass dyr rødvin i hvert kapittel og Louis Vuitton-vesken som spiller en avgjørende rolle. Bakgrunnen er troverdig. Dahl bruker riktignok krim-klisjeer flittig, som alene i en hytte i skogen, klienter besatt av terapeutene, psykologer som går ut over sin rolle og huller i hukommelsen. Men hun gjør deg mer og mer usikker etter som plottet blir mer og mer innviklet. Til slutt skjønner du at du vil egentlig ikke lese psykologiske thrillere, fordi de er altoppslukende, men du kan legge de 378 sidene fra deg og puste ut. •
Cathrine Th. Brundell
Første gang publisert 15.06.2025
KOMMENTAR
Rettssaker om vold i familien forekommer ganske ofte i Norge, mye hyppigere enn vi liker å tro. Kroppsskade, kroppskrenkelse eller grov kroppskrenkelse går det gjerne under. De fleste slike saker blir ikke omtalt offentlig. Men når det er en kjent, tilsynelatende vellykket familie det handler om, blir det overskrifter og oppslag av det. Det kan man ha ulik oppfatning om. Man kan oppfatte pressedekningen som utidig grafsing i kjendisers liv. Men det gjelder å se forbi dette i og for seg gyldige argumentet. Vold er et stort og ofte mørklagt samfunnsproblem. Den trenger å belyses.
I virkeligheten kan det også ligge ganske mye vold og overmakt i saker som handler om samlivsbrudd, samværsrett eller andre familiesaker. For vold er så mye mer enn slag og spark, som psykologspesialist og voldsforsker Per Isdal påpeker. Nesten alltid vil psykisk vold være langt mer viktig og tilstedeværende enn fysisk, sier han i et intervju her. Og vold i alle former kan føre til angst, konsentrasjonsvansker, søvnforstyrrelser og vansker med nærhet, for å nevne noe. Mange drøyer med å fortelle om vold og overgrep, de fleste venter mange år. En av årsakene kan være at man ikke skjønner at det er psykisk vold man er utsatt for: At en som er glad i deg også utsetter deg for vold, kan være vanskelig å erkjenne. En annen grunn kan være at man ikke vil fremstå som et offer. Der har kjendiser et fortrinn. De har allerede en posisjon som ikke tillegger dem en offerrolle. Vi trenger et ansikt for å se vold som noe mer enn et fenomen på gruppenivå. Kjendisene gjør faktisk en viktig jobb her. For det er den enkelte det går ut over, når volden ikke snakkes om, eller pakkes inn i taushetsplikt og hensyn til privatlivets fred. Først når vi ser på hvordan vold og makt brukes i vanlige familier og relasjoner, kan vi ta tak i den og redusere den eller kanskje til og med fjerne den. Det er målet. Første skritt er opplysning. •
Første gang publisert 15. juni 2025
KOMMMENTAR
Tekst: Cathrine Th Brundell
«Alt handler om å få til en allianse, hvilken terapi som brukes er ikke så viktig.» Dette har vært en rådende oppfatning om psykoterapi over lang tid. Men som alle rådende oppfatninger bør den sjekkes. Er det så enkelt?
Magasinet Psykisk helse har tatt den sjekken, og svaret er nei, det er ikke så enkelt. Samlebegrepene psykoterapi og samtaleterapi dekker en rekke ulike metoder: psykodynamisk terapi, atferdsterapi, emosjonsfokusert terapi, for å nevne noen. Noen av dem fungerer bedre for visse utfordringer og noen for visse lidelser. Dette er det dokumentasjon for. Enkelte typer terapi fungerer kanskje uten at det fins dokumentasjon for det, og andre igjen kan faktisk være skadelige. Spørsmålet blir da: Hvordan kan man vite hva som hjelper akkurat en selv?
Som det går fram av temasaken i dette nummeret, er det i overkant sammensatt. En faktor som kompliserer ytterligere, er at man i størstedelen av landet heller ikke lenger kan velge psykolog selv. Du får en henvisning av fastlegen, som skal inneholde en grundig kartlegging med tegn på alvorlig psykisk lidelse, funksjonsnivå, dine ressurser, din familiesituasjon, og ikke minst svar på om du vil være i stand til å dra nytte av behandling.
Dernest finner ditt distriktspsykiatriske senter en psykolog med kommunal avtale som har ledig time (hvis det vurderes at du har rett til helsehjelp). I virkeligheten er det ikke en stor gruppe med åpne psykologtimer å hente fra, så i praksis må du nok vente en stund, og så ta den psykologen som har ledig først. Spørsmålet om hvilken type psykoterapi som vil hjelpe akkurat deg, er ikke behandlingen kommet til ennå. Det kommer kanskje først underveis.
Som regel går det bra. De aller fleste får hjelp, når de først får en behandling hos psykolog. Men det er altså gruppen som ikke får det bedre, det handler om. Noen finner veien til det private markedet og får den hjelpen som trengs der, noen blir gående lenge uten å bli bedre, kanskje også sykere. Ingen av disse løsningene er veldig gunstige etter vår mening. Det må være mulig å finne en organisering av offentlig helsehjelp som tar opp i seg den kompleksiteten ulike terapier representerer og den uhensiktsmessige bruk av tid og penger terapi som ikke virker utgjør. •
Første gang publisert 12.07.24.